Hvitt på svart
| Hvitt på svart | |||
|---|---|---|---|
| orig. Белое на чёрном | |||
| Forfatter(e) | Ruben Gallego | ||
| Språk | Russisk | ||
| Sjanger | memoarer | ||
| Utgitt | 2005 | ||
| Originalutgave | 2003 | ||
| Norsk utgave | 2005 | ||
| Forlag | Kagge | ||
| Oversetter(e) | Peter Normann Waage | ||
| Sider | 202 | ||
| ISBN 978-5-8370-0107-9 | |||
Hvitt på svart (Белое на чёрном) er ei memoarbok av russeren Ruben Gallego (født 1968). Gallego fikk i 2003 den russiske Booker-prisen for boka.
Handling og bakgrunn[rediger | rediger kilde]
I Hvitt på svart forteller Gallego om sin oppvekst på ulike barnehjem i Moskva og andre sovjetiske byer i Sovjet-statens siste tiår. Gallego er født med cerebral parese, kan ikke gå og har også sterkt nedsatt funksjonsevne i armene. Halvannet år gammel ble han mot moras vitende plassert på barnehjem; mora fikk vite at han var død.
Guttens morfar var den spanske kommunistlederen Ignacio Gallego, som gjennom mange år oppholdt seg i Moskva, i asyl fra militærdiktaturet i hjemlandet. Boka gir ikke noe svar på hvorfor mor og barn ble skilt, men en mulig forklaring er at Ignacio Gallego sjøl eller krefter rundt ham har sett det som en belastning at en høytstående kommunist hadde et handicappa barn i familien, og har ønska å gjemme bort gutten.
Ruben Gallego vokser opp som foreldreløs, og flyttes rundt mellom flere ulike barnhjem. Boka gir rystende bilder av vanstellet som handicappa barn og voksne blir utsatt for. Vi hører om hans kamper for å sikre seg små goder, og for i det hele tatt å overleve. Vi møter også ulike menneskeskjebner som Gallego er kommet i kontakt med i institusjonsåra.
Boka gir et bilde av et knapphetssamfunn der det er mangel på de fleste goder. Og de som får aller minst av de knappe godene, er de uheldige som ikke kan skaffe seg dem ved egen hjelp, men er avhengige av staten. I tillegg til knappe materielle ressurser får en inntrykk av at personalet stort sett er lite innstilt på å hjelpe og lindre, at de ansatte bare rent unntaksvis viser medfølelse og innlevelse i beboernes vanskeligheter. Systemet virker derimot ekstremt regelstyrt, og mange små ytelser som kunne ha letta beboernes byrder, stoppes av reglene.
På barnehjemmene sorteres klientene etter de som kan tenkes å kunne forsørge seg sjøl som voksne, og de som alltid vil være avhengige av hjelp. De siste blir ved fullført skolegang og oppnådd «aldersgrense» plassert på gamlehjem. Gamlehjemmene representerer et lavmål av vanstell og menneskelig fornedrelse. Her havner krigsinvalider og andre med handicap som ikke har familie som kan eller vil ta seg av dem. På det gamlehjemmet som Gallego til slutt havner på, bor de som kan klare mye sjøl og ikke behøver å bry personalet i særlig grad, i andre etasje. De som blir helt pleietrengende, blir sendt opp i tredje etasje for å dø. I tredje etasje blir de lagt i senger, på snau kost og uten tilsyn, blir liggende i ukevis i sin egen urin og avføring. Mange dør etter kort tid, mens de som ikke dør, blir gale.
Gallego unngår tredje etasje, reddes ut av gamlehjemmet til et liv utafor institusjonene, med kone og barn. I korte glimt får vi også høre om livet etter barnehjemmet og gamlehjemmet.
Hvitt på svart gir et bilde av et samfunn – Sovjetunionen – som ikke evner (og heller ikke har vilje til) å ta hånd om sine pleietrengende innbyggere. Menneskeverdet står lavt i kurs, arbeidsmoralen er lav, reglene og direktivene styrer. Samtidig forteller propagandaen dem at i det kapitalistiske Amerika lever befolkninga under umenneskelige forhold; folk dør i tusentall i gatene og står i kø utafor den sovjetiske ambassaden for å komme seg ut av landet. Hvis en skal tro Gallegos skildringer, var Sovjetunionen på dette tidspunktet langt inne i forråtnelsen.
Form[rediger | rediger kilde]
Boka er inndelt i korte kapitler som hvert gjengir en situasjon eller scene fra Gallegos eget liv, eller i et riss forteller et annet menneskes historie. Framstillinga er ikke kronologisk; scener fra institusjonslivet veksler med scener fra livet etterpå. Likevel har boka i begynnelsen overvekt av scener tidlig i livet, mens gamlehjemmet og tida etterpå får større plass etter hvert. På den måten oppstår en viss kronologi.
Fortellerens holdning er mer undrende enn påståelig, han dømmer ikke, tar som oftest barnets perspektiv. Dermed får begivenhetene tale for seg.
Språket preges av korte setninger og et enkelt ordforråd. Synsvinkelen skifter mellom det undrende barnets og den mer reflekterte voksnes, men den naive stilen endrer seg lite etter synsvinkel og kronologi.