Heimstaddikting
Heimstaddikting eller hjemstavnsdiktning er en norsk litterær sjanger som kan beskrives som dikting om lokalmiljøet og hverdagshelter. Forfatterne skriver et litterært verk, og miljøet blir lagt til hjemstedet deres. I senere tid har denne diktingen blitt kalt en litterær kartlegging av kongeriket, nettopp på grunn av dens skildringene av nærmiljøet.
Særtrekkene for heimstaddiktningen er dens vektlegging av tradisjonen (også som ideologisk form). Fellesskapet står sentralt, identitetene er faste og kjønnsrollene er gitt av naturen.
Denne diktingen startet for alvor på slutten av 1800-tallet, og en av grunnene til suksessen er den økende leselysten, og ikke minst den økende skrivelysten landet rundt. Folk fikk mer undervisning, ble flinkere til å lese og det fantes ikke noe ukeblad å ty til. Heimstaddiktingen er et resultat av at skrivelystne folk landet rundt ville lage sine egne fortellinger.