Henning Irgens

Henning Irgens (1637 - 1699)
Født		1637
Død		1699
Ektefelle		1. hustru Anne Cathrine Wesling (før 1650-1696 på Røros), datter av Hans Mortensen Wesling (Wessling) (født omkring 1620 antagelig i København eller Kiel-12. februar 1671 i Christiania), kgl. renteskriver i København og lagmann i Trondheim fra 1659 til sin død/ 2. hustru 1697 Maren Olsdatter Darre, datter av Oluf Mentzen (Darre) (1636-93), sogneprest til Melhus, og 1. hustru Helle Andersdatter, enke etter formannen i Melhus sognekall, Mikkel Melchiorsen Falch
Far		dr. med. Johannes Irgens (1607-59)
Mor		Elisabeth Sophia Anna Henningsdtr. Arnisæus (1620-94)
Barn		1. Johannes Irgens, f. ca. 1672; 2. Gjertrud Irgens, f. 1673; 3. Elisabeth Sophie Irgens, f. 1674; 4. Anna Cathrine Irgens, f. 1675; 5. Hans Hendrich Irgens, f. 1678; 6. Cornelia Irgens, f. ca. 1679; 7. Joachim Andreas Irgens, f. 1680; 8. Henning Arnisæus Irgens, f. 1682; 9. Christian Ludvig Irgens, f. ca. 1684; 10. Nicolai Martini Irgens, f. ca. 1686; 11. Beate Antonette Irgens

Direktørgården på Røros, der Henning Irgens bodde under sitt tid som direktør ved Røros Kobberverk

Henning Irgens (født 1637 i Itzehoe i Schleswig-Holstein, død 1699 i Trondhjem) var direktør for Røros Kobberverk i tre perioder fra 1669 til 1699. Han var nevø av kammerherre for Christian IV og Frederik III, Joachim Irgens (1611–75).

Tiden ved Røros Kobberverk

Etter å ha studert til licentiatus (tilsvarende doktorgrad) ved Universitetet i Kiel, ble Henning Irgens ansatt som sin onkels (Joachim Irgens) private fullmektig ved Røros Kobberverk i 1659. Han ble forfremmet til direktør ved verket i 1669, og fikk også tittelen som Bergmester nordenfjelske samme år. Tiden ved verket ble turbulent for Henning Irgens. Som direktør ble han ansatt tre ganger, avskjediget to ganger, og var direktør under en rekke arbeiderkonflikter samt to kriger med Sverige.

Første periode som direktør

Den første perioden Henning Irgens hadde som direktør var også den lengste. Den varte fra den første ansettelsen i 1669 og frem til han ble avskjediget i 1684. Irgens hadde en høy utdannelse fra Tyskland, men kompetansen hans innen bergverksyrket var begrenset. De første årene var preget av dårlig fortjeneste, mislighold av lønnsutbetalinger til arbeiderne og høye proviantpriser. Dette gjorde Irgens til en lite populær direktør blant allmuen i Røros. I tillegg hadde hans onkel, Joachim Irgens, et frynsete rykte som en kynisk og grådig person, noe som gjorde veien lenger for Henning Irgens om han skulle vinne tillit hos befolkningen.

Omstendighetene var da heller ikke gunstige for Irgens. I 1678 angrep svenskene Røros med plyndring og brente bygninger som resultat. Irgens forsøkte å møte befolkningen på krav om oppreisning, men disse ble stadig utsatt. Bedre ble det ikke av at svenskene i 1679 angrep på ny med samme resultat, om enn med noe mindre økonomisk tap for verket. Dette ledet naturligvis til ytterligere nød for arbeiderne. På tross av at han ikke kunne klandres for ulykken ble ikke omdømmet til Irgens bedre, snarere tvert om.

Etter krigene verserte det rykter om at Henning Irgens hadde drevet handel med svenskene for å utnytte situasjonen økonomisk. I tillegg var det debatt om hvordan nødbistanden fra kongen på 24.000 riksdaler hadde blitt benyttet. Disse anklagene ble Irgens senere frikjent for.

I etterkant av krigene med Sverige (kalt Gyldenløvefeiden, etter statholder Gyldenløve) var opprør fra arbeiderne det neste som ventet Irgens. I starten av 1680 – årene var det flere protester fra ansatte ved verket som til slutt kulminerte i et overfall på en av Henning Irgens´ sønner: Siden vare nogle saa uforskammet dristige, at de gikk inn i Bergmesterens [Henning Irgens] Gaard och paa det groveste mishandlede och saarede hans drenge. Dette førte til en vedvarende strid mellom Irgens og arbeiderne, som endte med at Irgens ble avskjediget i 1684, mens en kommisjon skulle oppklare forholdene.

Andre periode som direktør

Kommisjonens arbeid endte med oppreisning for Henning Irgens. Han ble frikjent for anklagene om ulovlig handel med svenskene, samt de andre punktene som handlet om økonomisk svindel og fornærmelser. Han ble gjeninnsatt som direktør for verket i 1685. Denne gangen gikk det imidlertid ikke lang tid før han igjen ble fratatt vervet som direktør. Den nye overberghauptmannen i Kongsberg, Henrich von Schlanbusck, ønsket å gå bergledelsen etter i sømmene og gjerne erstatte de sittende lederne med tyske bergkyndige (perioden under Schlanbuscks ledelse er i ettertiden blitt referert til som ”Tysketiden” ved verket). Irgens ble av Schlanbusck referert til som ”den største idiot i gruve- og hyttedrift jeg noen gang har sett”. 15. juli 1687 ble dermed Henning Irgens oppsagt som direktør ved verket for annen gang. Han ble imidlertid nok en gang gjeninnsatt, og denne gang for en lenger periode. Nok en gang var det arbeidet til Bragerneskommisjonen som ble hans redning.

Tredje og siste periode som direktør

Den 22. juni 1689 ble Henning Irgens innsatt som direktør for tredje gang. Direktørposten ble nok en gang kilde til ubehagelige konflikter med andre ved verket, og da spesielt gruvearbeiderne. Dårlig avkastning på kobberproduksjonen førte til høye proviantpriser for befolkningen. Dette skyldtes delvis at partisipantene og direktøren var motvillige til å kutte i sine egne fortjenester. Irgens var personlig i stor gjeld til verket på denne tiden. Da han døde i oktober 1699, gjorde han det uten å ha vunnet bergfolkets tillitt. Ole Øisang treffer nok rimelig godt når han skriver at Henning Irgens var ” ... driftig og energisk leder av verket, og mange tegn tyder også på at han hadde god vilje til å gjøre rett og skjell, men vanskene tårnet seg opp og evnene ble for små”.

Kilder

• Hemneslekt.net: http://hemneslekt.net/getperson.php?personID=I51015&tree=Hemne
• Nissen, Gunnar Brun (1976). Røros Kobberverk 1644 - 1974. Trondheim: Aktietrykkeriet i Trondhjem
• Store norske leksikon, snl.no; søk: "Irgens" https://snl.no/Irgens
• Øisang, Ole (1942). Rørosboka bind 2. Trondheim: Globus - Forlag A/S