Grønn skattepolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Grønn skattepolitikk ble som begrep benyttet av Grønn skattekommisjon som avga sin innstilling til Finans- og tolldepartementet 6. juni 1996.[1]

Politikken kan ha ulike siktemål:

  1. Fremme bærekraftige aktiviteter ved økonomiske insentiver.
  2. Internalisere indirekte virkninger (eksternaliteter).

Økonomiske insentiver[rediger | rediger kilde]

En skattepolitikk som søker å fremme økologisk bærekraftige aktiviteter kan erstatte eller komplettere lovgivning. Ofte søker en slik politikk å holde det totale skattetrykket konstant ved å redusere andre skatter i tilsvarend omfang.

Miljøavgifter er de avgifter som samfunnet krever til fordel for miljøet. Avgiftene kan legges på for eksempel produkter eller på utslipp av forurensninger.

Indirekte virkninger[rediger | rediger kilde]

Indirekte virkninger (eksternaliteter) er utilsiktede virkninger av en handling. For den som foretar handlingen betyr virkningene lite, og han tar derfor ikke hensyn til dem, men virkningene kan ha stor betydning for samfunnet som helhet. F. eks.: Bruk av privatbil med indirekte virkninger som støy, forurensning og arealbeslag. De indirekte virkningene er en type markedssvikt, med andre ord er markedene ikke perfekte.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]