Gjertrudsfuglen (eventyr)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gjertrudsfuglen er et gammelt norsk navn på svartspett. Navnet stammer fra et utbredt legendeeventyr med samme navn.
Illustrasjon av Theodor Kittelsen til folkeventyret «Gjertrudsfuglen»

Gjertrudsfuglen, også kalt Gjertrudfuglen, er et katolsk legendeeventyr og et gammelt norsk navn på hakkespettarten svartspett (Dryocopus martius). Eventyret er med i Asbjørnsen og Moes samling av Norske Folkeeventyr som første gang ble utgitt i perioden 1841-1844. Av i alt 22 kjente legendeeventyr i Norge er Gjertrudsfuglen det mest utbredte. Eventyret skal være kjent i 39 varianter.

Det korte eventyret Gjertrudsfuglen og Vårherre forteller om Vårherre Jesus og St. Peter som vandrer på jorda og ber ei bakstekone om å få smake på ei lefse.[1] Kona, som heter Gjertrud, er så gjerrig at hun på tre forsøk ikke klarer å lage liten nok lefse til de sultne tiggerne, og de får derfor ingenting. Som straff omskaper Vårherre kona til gjertrudsfuglen som straks flyr opp gjennom skorsteinspipa. Fuglen kan siden sees med sotsvart kropp og rød lue der den hakker etter mat mellom bark og ved og piper tørst mot regnværet.

Moralen (det belærende budskapet) i fortellingen er hvor dårlig det kan gå med den som er gjerrig, egoistisk og ikke hjelper andre. Eventyret forklarer samtidig hvorfor svartspetten er som den er. Ifølge folketroen kunne gjertrudsfuglen varsle regn og lokke folk så langt inn i skogen at de gikk seg vill.[2]

I 1984 lagde Anna Tystad Aronsen tegnefilmen Gjertrudsfuglen som ble vist i NRK Fjernsynet julaften samme år.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eventyr for alle: Gjertrudsfuglen
  2. ^ Kostveit, Åsta Østmoe (1932-) (2000). Fuglen i folkekulturen. [Oslo]: Landbruksforl. s. 27–28. ISBN 8252925065. 
  3. ^ «Animasjonsfilmen Gjertrudsfuglen». Arkivert fra originalen 24. september 2020. Besøkt 24. juli 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Norske Folkeeventyr (1843-44)/Gjertrudsfuglen – originaltekst fra Wikikilden