Funksjonell grammatikk
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Funksjonell grammatikk er de teoriene innen lingvistikken som ser på språkets funksjoner som nøkkelen til å forstå de språklige prosessene og strukturene. Funksjonelle språkteorier går ut i fra at siden språket hovedsakelig er et verktøy, er det naturlig å anta språkets strukturer studeres og forstås best ved å ta hensyn til de funksjonene de utfører.
Funksjonelle grammatikkteorier skiller seg fra formelle teorier ved at de sistnevnte har som mål å definere de forskjellige elementene i språket og beskrive forholdet mellom dem som systemer av formelle regler eller operasjoner, mens de førstnevnte definerer funksjonene som utføres av språket og deretter forbinder disse funksjonene med de språklige elementene som uttrykker dem. Dette vil si at funksjonelle teorier tar hensyn til måten språket faktisk brukes i kommunikativ kontekst, og ikke bare de formelle relasjonene mellom de språklige elementene.
I vid forstand kan de implisitte teoriene i de fleste arbeida innen deskriptiv lingvistikk og språktypologi klassifiseres som funksjonelle.
Rammeverk
[rediger | rediger kilde]De fins ei rekke ulike grammatikkteorier med ei funksjonell tilnærming. Noen av de mest innflytelsesrike er:
- Strukturalist-funksjonalismen fra Prahaskolen, som ble utvikla på 1920-tallet som det første funksjonalistiske rammeverket.
- Simon Diks funksjonelle diskursgrammatikk, fra 1970- og 1980-tallet.
- Michael Hallidays systemisk-funksjonelle grammatikk.
- Rolle- og referansegrammatikk, som ble utvikla av Robert Van Valin.
- Typologisk-funksjonell grammatikk.
- Dansk funksjonell grammatikk.
- Leksikalsk-funksjonell grammatikk, som ble utvikla av Joan Bresnan og Ronald Kaplan på 1970-tallet.