Fortapelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Fortapelse, er et uttrykk i Det nye testamente som betegner de ugudeliges endelige skjebne. Fortapelsen forstås på ulike måter, og betegner Guds straff og dom, og innebærer evig adskillelse fra Gud. [1] [2]

Det finnes ulike oppfatninger av fortapelsen i kristendommen [3]:

  • Hovedoppfatningen er at fortapelse innebærer en evig straff. Middelalderens forstillinger om fysisk ild vil nok få fastholde. Men begrepet "evig pine" forstått som en pinefull tilstand har fortsatt gyldighet for mange. Den tradisjonelle tanke er at det er Gud som straffer mennesker i fortapelsen. Men noen hevder også den oppfatning at fortapelsen er en tilstand hvor mennesker straffer seg selv og hverandre, stenger seg selv ute fra gudsfellesskapet.
  • En mindretallsoppfatning går ut på at fortapelsen betyr utslettelse eller opphør av eksistens. Denne oppfatningen er offisiell lære hos Adventistsamfunnet og Jehovas vitner.
  • Enkelte kristne har opp gjennom kirkehistorien hevdet troen på at alle til slutt vil oppnå frelse. Særlig innen østeuropeiske kirker har denne oppfatning hatt en viss utbredelse.

Fortapelse blandes ofte sammen med Helvete eller Gehenna eller dødsriket, som alle er motsetninger til frelse og himmelen.

StubbDenne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.

Referanser[rediger | rediger kilde]