Duktilitet
Duktilitet (latin: ductilis, som lar seg lede) eller formbarhet brukes spesielt om metallenes evne til å la seg forme ved plastisk bearbeiding, f.eks. ved smiing, valsing, trekking o.l. og hvor store deformasjoner en konstruksjon har før brudd.
Mål for materialets duktilitet kan være bruddforlengelse, eller innsnøring bestemt ved strekkprøving. Duktilitet hos et metall avhenger av dets sammensetning, framstilling, mikrostruktur og av termisk og mekanisk forhistorie. Normalt finner man størst duktilitet hos meget rene metaller.[1]
Duktilitet forstås forskjellig avhengig av perspektivet. Fra et konstruksjonssynspunkt vil en duktil konstruksjon ha store plastiske deformasjoner før den bryter sammen. Fra et materialteknisk synspunkt er duktilitet knyttet til hvordan bruddflaten ser ut. Dersom bruddflaten er dominert av korn som har spaltet seg, vil en betegne materialet som duktilt. Disse to tilnærmingene er ikke nødvendigvis sammenfallende. Materialteknisk duktile materialer gir ikke nødvendigvis duktil konstruksjonsoppførsel, og motsatt.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «duktilitet – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 12. november 2015.
- ^ Horn, Agnes Marie, et al. "The Fracture Resistance Approach in Order to Prevent Brittle Failure of Offshore Structures Under Arctic Environments." ASME 2016 35th International Conference on Ocean, Offshore and Arctic Engineering. American Society of Mechanical Engineers, 2016.
