Feng Shui

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Feng Shuiforenklet kinesisk.

Feng Shui eller fengshui (kinesisk: 風水, pinyin: Fēng shuǐ) er den eldgamle kinesiske praksis å plassere og arrangere rom for å oppnå harmoni med miljøet. Den har sin opprinnelse i taoisme. Praksisen er anslått til å være over tre tusen år gammel.

«Feng Shui» betyr bokstavlig talt «vind (og) vann» på kinesisk.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell («klassisk», «autentisk») feng shui er en kinesisk praksis som henvender seg til planlegging og utarbeidselse av byer, landsbyer, boliger og bygninger. Konstruksjonen av graver og gravkamre inkluderer også feng shui, men reglene for boliger skiller seg fra dem som gjelder «yin-hus» (de dødes hus). Feng shui ble stemplet geomantikk av kristne misjonærer i Kina i det 19. århundret; imidlertid skiller geomantikk og feng shui seg skarpt fra hverandre når det gjelder både hensikt, mål og midler. Navnet feng shui betyr «vind og vann». Begravelsesboken sier at «Qi'en spres i Vinden og samles på Vannets grenser». Derav navnet.

I tradisjonell feng shui brukes et spesielt kompass som kalles Luopan, og et omfattende utvalg matematiske iterasjoner. Feng Shui har grunntekster, kjerneteorier og metoder, og en imponerende fortid basert på arkeologiske oppdagelser og arbeidet til arkaeoastronomer.

Tradisjonelle feng shui-skoler kan deles i to generelle grupper: San He («tre harmonier») og San Yuan («tre sykluser»). Førstnevnte fremhever effekten av omkringliggende terreng, mens sistnevnte legger mer vekt på tidens innvirkning.

Feng Shui i nyere tid[rediger | rediger kilde]

Feng shui kom til USA tidlig på 1800-tallet med de første kinesiske immigrantene.

Feng shui er fortsatt brukt på landsbygda i Kina, i Taiwan, Malaysia, Singapore og Hongkong. Det er ikke velkjent blant yngre kinesere i Kina.