Litteraturhenvisning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Et al)
Hopp til navigering Hopp til søk

Litteraturhenvisninger brukes i vitenskapelige publikasjoner (fagartikler, -bøker og -bokkapitler) for å dokumentere utsagn eller påstander.


Formålet med litteraturhenvisninger[rediger | rediger kilde]

Normalt skal ethvert ikke-trivielt utsagn i en vitenskapelig publikasjon dokumenteres. Der dette ikke kan skje gjennom de funnene som beskrives i selve artikkelen, bør man derfor referere til en eller flere kilder som inneholder en slik dokumentasjon. Grunnen er at hvert trinn i en vitenskapelige argumentasjon skal kunne etter- og overprøves av andre forskere.

Det er også viktig å referere til lignende arbeider som er gjort i samme område, slik at funnene kan relateres til og sammenlignes med hverandre. Vitenskapens oppgave er å øke kunnskapen – så for å vise at publikasjonen virkelig viser noe nytt, er det viktig å referere og knytte de nye funnene til den eksisterende kunnskapen på området.

Kildeangivelser brukes også for å korte ned på publikasjonens lengde. Er det f.eks. brukt en metodikk som er noenlunde velkjent og som har blitt beskrevet av andre, kan man referere til denne beskrivelsen heller enn å bruke plass på å beskrive metoden selv.

Kildeanvisninger kan ha retorisk kraft. Man styrker sin egen troverdighet ved å vise til og bygge på publikasjonene til andre forskere. Innen akademia kan henvisninger dessuten hevdes å ha en meritterende funksjon. Det å bli sitert av en fagfelle regnes gjerne som noe ærefullt. Siteringsanalyser ligger ofte til grunn når man evaluerer prestisjen eller gjennomslagskraften til en publikasjon, en forsker eller et tidsskrift.[1]    

Måter å henvise på[rediger | rediger kilde]

Det fins ulike måter å henvise til litteratur på. Felles for de fleste er at henvisningen er adskilt fra den fullstendige referansen. Referansen må være en fullstendig angivelse av den bibliografiske informasjonen som trengs for entydig å kunne identifisere boken eller artikkelen, og for å kunne finne frem til den. Siden en slik fullstendig referanse kan være flere linjer lang, nevnes den vanligvis ikke i selve teksten. Det er bare en kort henvisning til kilden som står i teksten, slik at leseren, om nødvendig, kan slå opp den fullstendige referansen et annet sted i den samme publikasjonen.

De to mest vanlige måter å henvise på er Harvard-systemet og fotnoter.

Harvard-systemet[rediger | rediger kilde]

I Harvard-systemet består henvisningen av forfatternavn og årstall satt i parentes i den løpende teksten. Referansene er samlet på slutten av artikkelen i en egen litteraturliste. Det finnes ingen enkelt autoritet for Harvard-stilen og flere varianter av den er derfor i bruk.[2]

Hvis en publikasjon har flere enn to forfattere, forkortes disse ofte ved at den første forfatterens navn følges av henvisninger «o.fl.» eller lignende. På engelsk brukes vanligvis den latinske forkortelsen «et al.», som står for et aliae respektive et alii («og andre» i hhv. hun- og hankjønn). Hvis man siterer flere publikasjoner av samme forfatter og samme år, bruker man bokstav bak årstallet i både henvisningen og litteraturlisten.

Eksempler på henvisninger:

  • «Denne effekten ble først oppdaget av Schreiber (1960) i et banebrytende eksperiment.»
  • «Metoden er nærmere beskrevet av Hamilton o.fl. (1990; jf. Hamilton & Martin 1995).»
  • «Det fins etter hvert god dokumentasjon for denne sammenhengen (Agosta, 2001; Penny & Hendy, 2002a; Penny & Hendy 2002b; Barker o.fl., 2004; Chandler & Gromko, 2004).»

Det fins mange mindre variasjoner over dette systemet (komma mellom forfatternavn og årstall eller ikke, komma eller semikolon mellom flere sitater, «og» som «&» eller skrevet ut, osv.).

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Henvisninger kan også gjøres ved hjelp av fotnoter eller sluttnoter. I teksten finner man altså bare tall, f.eks.:

  • «Denne effekten ble først oppdaget av Schreiber1 i et banebrytende eksperiment.»
  • «Metoden er nærmere beskrevet av Hamilton og medforfatterne2
  • «Det fins etter hvert god dokumentasjon for denne sammenhengen.3»

For å finne frem til den tilhørende referansen, må man altså gå til fotnoteteksten på sidens bunn eller sluttnoteteksten på slutten av artikkelen. Der angis enten den fullstendige referansen, eller en ny henvisning av Harvard-typen, slik at man i så fall må man lete videre i litteraturlisten, som står bak sluttnotene.

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

En litteraturliste følger alltid med publikasjoner som er skrevet i Harvard-systemet og ofte også i publikasjoner som henviser til kilder ved hjelp av fotnoter. En slik litteraturliste må inneholder alle referansene til samtlige henvisninger i hovedteksten. Samtidig skal den ikke inneholde flere referanser enn det som er henvist til.

En litteraturliste er noe annet enn et avsnitt «anbefalt lesning». Det sistnevnte brukes ofte i lærebøker eller populærvitenskapelige artikler for å henvise til et utvalg av videreførende litteratur. Litteraturlisten skal derimot ikke leses som en slik oversikt, og kan ikke brukes isolert fra hovedteksten. Hvis man vil vite mer om en sak, må man finne det relevante sitatet i teksten og så lete opp den tilhørende referansen i litteraturlisten. Til dette formålet er litteraturlisten sortert alfabetisk på førsteforfatterens etternavn.

Når det gjelder litteraturlistens innhold, må den gi all den bibliografiske informasjonen som trengs for å finne frem til de refererte verkene. Når det gjelder litteraturlisten formatering, fins det derimot ingen universelle regler, bortsett fra at kursiv skrift (hvis den brukes) ikke skal brukes for annet enn boktitler og tidsskriftnavn. Ellers varierer formateringstradisjonene sterkt mellom ulike fag, land og forlag. Den følgende oversikten er derfor kun illustrerende.

  • Tidsskriftsartikler må oppgis med forfatternavn, artikkelens tittel, tidsskriftets navn, bindnummer og sidetall. Nedenfor vises to måter å sitere samme artikkel på:
    • Stephen Jay Gould og Richard C. Lewontin. «The spandrels of San Marco and the Panglossian paradigm.» Proceedings of the Royal Society of London, Series B, Biological Sciences, 205, 581–598, 1979.
    • Gould SJ & Lewontin RC (1979) The spandrels of San Marco and the Panglossian paradigm. Proc R Soc Lond B 205:581–98
  • Bøker må oppgis med full forfatternavn, tittel og utgivelsessted, vanligvis også med forlag. Her er to måter å gjøre dette på:
    • Charles Darwin. On the origin of species. Murray, London, 1859.
    • Darwin C (1859) On the origin of species. London: Murray
  • Bokkapitler må oppgis med forfatternavn, kapittelets tittel, bokens tittel, redaktøren(e)s navn og utgivelsessted, gjerne også med sidetall og forlag:
    • David L. Hull. «Units of evolution: a metaphysical essay». Side 23–44 i The philosophy of evolution (red. U.J. Jensen og R. Harré). Harvester, Brighton, 1981.
    • Hull DL (1981) Units of evolution: a metaphysical essay. I: Jensen UJ & Harré R (red), The philosophy of evolution, 23–44. Brighton: Harvester

De fleste andre former for kilder (trykte konferansebidrag, doktorgradsavhandlinger, nettressurser, avisreportasjer osv.) kan oppgis på tilsvarende måter.

Noen forlag har også begynt å ta i bruk digitale objektidentifikatorer (DOI). I litteraturlisten skrives disse i så fall etter referansen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rekdal, Ole Bjørn (2009). «Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften». Tidsskrift for samfunnsforskning (50/3): 367–383. 
  2. ^ «Harvard | Søk & Skriv». sokogskriv.no. Besøkt 17. desember 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Inger Cathrine Spangen (2007). Referansehåndboken: en veiledning i kildebruk og henvisning til kilder. Oslo: Spartacus. ISBN 978-82-430-0351-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]