Emosjonsfokusert terapi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Emosjonsfokusert terapi (EFT) er en empirisk støttet, humanistisk behandlingsform som har oppstått med grunnlag i emosjons- og tilknytningsteori. Den er historisk knyttet til humanistisk psykoterapi.[1] [2] Man betrakter følelser som uttrykk for menneskets iboende behov og betrakter psykiske lidelser som et uttrykk for følelser som ikke lenger fungerer veiledende for individet.[3]

Primære og sekundære følelser[rediger | rediger kilde]

EFT baseres i idéen om primære og sekundære følelser. Det førstnevnte betraktes som følelser som fungerer i tråd med biologiske tendenser. Det gir dermed mening for individet, til tross for eventuell smerte det innebærer. Sekundære følelser er emosjonelle reaksjoner på primære følelser, som reaksjon på at de primære på et tidspunkt har vært uhåndterlig eller for vanskelig. Sekundære følelser skygger for det iboende behovet tilknyttet de primære følelsene. Primære følelser kan fungere maladaptivt hvis de at ikke leder personen nærmere dennes behov eller bearbeider emosjonen. [2]

Man tar i terapien utgangspunkt i at livserfaringer former følelser i nevrale nettverk. På et psykologisk plan danner disse følelsene grunnleggende strukturer. Disse strukturene kalles innom EFT "skjemaer" og betraktes som det som styrer våre fortolkninger, opplevelser og handlinger. Når et skjema er av en karakter hvor de sekundære eller maladaptive følelsene hindrer tilgang til primære følelsers iboende behov, kalles det for et kjerneskjema.[3] Det maladaptive skyldes at individet ikke får adressert underliggende behov og av den grunn opplever smerte, for eksempel i form av depresjon.[3]

Terapeutisk prosess[rediger | rediger kilde]

EFT er en opplevelsesorientert og prosessbasert form for terapi hvor terapeuten unngår å gi råd, tolker eller konfronterer patienten.[3] Terapeuten har en rolle hvor hen leder patienten inn i en emosjonell erfaring og er delaktig empatisk. En grunntanke er at patienten selv er ekspert på sin tilstand. Basert på terapiforskning utført av Dr. Leslie Greenberg ble det identifisert en rekke markører som typisk opptrer i terapi hvor visse former for intervensjoner har vist seg mer hensiktsmessig enn andre. Tilhørende enhver markør finnes en intervensjon. Samtidig er det i hver intervensjon mye rom for terapeutisk kreativitet og tilpasning til den enkelte patientens prosesseringsstil og relasjonelle væremåte. EFT anser den terapeutiske relasjon mellom terapeut og patient som sentral for å få til endring, og mange av markørene krever nettopp en tilpasset form for empati, hvor terapeutens genuine men spesifikke empatiske respons gir bedre emosjonell prosessering.[3]

Terapeutisk endring i EFT skjer med hjelp av bevissthet, regulering, refleksjon og omforming av følelser innenfor rammen av en empatisk relasjon. I tillegg baseres EFT på et grunnleggende prinsipp om at folk først gjenoppleve og bearbeide følelsene slik at de kan forlates. Overført til emosjoner betyr det at klienten må erfare den underliggende smerten, de maladaptive følelsene, før de kan endres. I en terapeutisk prosess vil terapeuten først bistå klienten i å nå grunnleggende smerte, for så å fasilitere iboende adaptive emosjoner. På et nevrologisk plan antas det at fasilitering av adaptive emosjoner kort tid etter maladaptive emosjoner, endrer den grunnleggende strukturen (kjerneskjemaene)[3].

Signaturintervensjonen til EFT er ulike varianter av en gammel gestalt-teknikk hvor en bruker tomme stoler til å representere signifikante andre eller til å representere deler av en selv. Den terapeutiske oppgaven er så å opprette dialog mellom ulike deler av en selv eller andre for å prosessere den underliggende smerten. EFT har gjennom en rekke studier vist seg effektiv i behandling av depresjon og er i nasjonale retningslinjer anbefalt som en av få terapimetoder til behandling av depresjon.[3]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]