Emor og Thora

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Emor og Thora» er et skillingstrykk av ukjent opprinnelse.

Teksten[rediger | rediger kilde]

1.En vennlig aften under rosers ly satt Emor ved sin elskede Thoras side,
alt skumret trygt i skog og mark og by, thi det var hen ved midnatts tause tide.

2.Da hevet seg skyldfrie Emors bryst, hans hjerte slo så ømt av hellig varme,
hans mørke øye ble så klart og lyst da han om Thora slynget sine arme.

3.O elskede, sagde han, på dette sted hvor dine barndomsår i fred henflyte,
her hvor du svor meg troskaps dyre ed her skal du snart min grav med roser pryde.

4.Oh Thora ble han ved, og hevet fro sitt øye mot den stjernerøde bue
der skal vi dog engang forenet bo hist oppe hvor de klare stjerner lue.

5.Da svever kjærlighetens engel blid i lysende gestalter om de gode,
der som et rov for ondskaps hat og nid adskilte vandre må på sorgens klode.

6.Oh Thora snart jeg hen til døden går mitt blod skal snart din hårde fader fryde
forlatt og sorgfull igjen du stor, din tåre ene skal like flyte.

7.Nei elskede Emor, sagde Thora, nei ei ene skal du dø, din kjære pike
vil følge deg skjønt på en farlig vei opp til allfaders lyse himmelrike.

8.Oh engleskjønne da med fryd jeg dør, velsignet siste time du meg være
da skal jeg jo iblant Vallhalls møer i morgen favne deg du englekjære.

9.Nu timen slo, de elskede skiltes ad, hun ilte hjem og han til mørke fengsel,
der vekteren ved skumle inngang satt og ventet på ham med urolig lengsel.

10.På himmelens østre bue natten vek alt smilte frem den unge morgenrøden
da Thoras grumme fader stolt besteg den høy hvor Emor skal som offer bløde.

11.I jomfruburet smykket som sin brud satt Thora mer skjønn enn morgenrøden,
og sendte fromme bønner opp til Gud om tålmod, styrke, mot og kraft i døden.

12.Da ser hun Emor rolig trede frem, hun ser det tunge sverd hans hode ramme
tilgi meg milde Gud min brøde glem hun ropte høyt og borgen sto i flamme.

13.Mot himmelen den røde lue steg, da Thoras fader sto som rammet av torden,
som marmor støtte sto han kold og blek thi Thoras ånd var ikke mer på jorden.

14.I myrtlelunden på det elskede sted hvor Emor hørte titt sin Thora kvide
der senket man til ro dem begge ned og plantet over graven roser spede.

15.Hist hvor ei sorgens piler trenger frem hvor døden ikke skal for ondskap segne
der vandrer Thora med sin elskede venn i evighetens lyse blide egne.

Kilder[rediger | rediger kilde]