Emigrantvisa
«Emigrantvisa» eller «I Tinn i Telemarken min vugge sto» er et skillingstrykk. Denne emigrantvisa ble presentert i visespalten til Alf Prøysen i «Magasinet for alle» i 1957.
Teksten
[rediger | rediger kilde]1.I Tinn i Telemarken engang min vugge sto,
i gamle Gausetbygden under Sortefjellets fot,
der svant min barndomsdage i trange husmannskår,
dog glad jeg ser tilbake på disse kjære år.
2.Den lille simple stuen som mellom stene står,
hvor jeg tilbrakte livet i mine barneår,
der har jeg kjære minner fra livets skjønne vår
som aldri mer man finner i livets eldre år.
3.Der har jeg ryddet stene, der har jeg plukket bær,
og ingen plett på jorden kan blive meg så kjær.
Og der som huringutten jeg gjette fe og sang
og titt jeg kunne falle når jeg på tresko sprang.
4.Og når så sneen dekket vår kjære Norges jord,
jeg ski på foten satte og ut for bakken fór,
og mangen kolbøtte jeg der i bakken slår
omkring vår lille hytte som opp i åsen står.
5.Min hu den sto til jakten den største lyst det var
jeg riflen tok på nakken og så til skogs det bar,
og flere elg og bjørne for riflen min har falt,
ja endog lure Mikkel ham gikk det også galt.
6.Den kolde vintermorgen da sto jeg tidlig opp,
da satt den stolte tiur så høyt på furutopp,
dog gjaldt det om at skyte som øvet jegersmann
og flere ble mitt bytte enn jeg det minnes kan.
7.Til det kjære gamle høyfjell dit dro jeg mangen gang,
for ørreten at trekke i Reksjøens klare vann,
der har jeg plukket multer den hele dagen lang,
den frukten neppe finnes i noe annet land.
8.Men disse glade dage de snart en ende fikk,
og livet med sitt alvor meg snart i møte gikk,
og snart jeg kunne se at en fattig husmannssønn,
vil alltid fattig blive og slave for sin lønn.
9.Og snart jeg meg bestemte at gå til onkel Sam,
den gode gamle herre har givet manget hjem.
Og om jeg rett meg skikker han hjelper også mig
derpå jeg er nok sikker thi han er god og rik.
10.Så sagde jeg farvel til min gamle far og mor,
og så til slekt og venner som rundt i bygden bor.
Og så et blikk jeg kastet på Atrå kirkegård
og ærlig må jeg tilstå jeg fellede en tår.
11.For der min kjære fader er lagt til hvile ned,
Gud fader ham velsigne og giv ham evig fred.
Og hjelp oss Gud og Fader ja alle hver og en
at alle vi kan samles hos deg i himmelen.
12.Og der ved faders side der hviler søstre to,
ja og en liten broder er gått til evig ro.
I Atrås gamle kirke som står der like ved
jeg døpt er, konfirmeret o minnerike sted.
13.Den andre mars man skriver år nittenhundre tre,
mitt anker da jeg letter og seilte så avsted.
Og sant så må jeg sige, en tår på kinnen randt
da jeg så gamle Norge i horisonten randt.
14.Vi elleve dage seilte i horisonten blå,
inntil vi onkels rike i horisonten så.
Og reisen var en lysttur, ja likt et gjestebud
inntil vi nået landet hvortil vi vandret ut.
15.På denne jorden spredtes vi om i øst og vest
men Gud har det jo skikket og vet hva som er best.
Når tiden her er omme, han samler alle inn
som røsten hans vil kjenne til Gud i himmelen.
16.Nu takk da Gud og fader for følge over hav
ja følg meg gjennom livet inntil jeg går i grav.
Og da når livsens klokke det siste slaget slår
Gud gi min sjel hos deg en evig hvile får.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- De gamle visene 4 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1975