Elfridas forlis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Elfridas forlis» er en norsk vise basert på Trondheimsbåten «Elfrida» som 9. desember 1959 gikk ned[1], etter å ha fått slagside til babord, etter et voldsomt uvær i Nordsjøen. «Elfrida» befant seg i posisjon hundre nautiske mil ut i Nordsjøen, vest for Lista. Helt nøyaktig var skipets posisjon 58°08′N 03°03′V.

Kaptein N. Breivik på «Elfrida», sendte ut denne meldingen kl 02.06, natten til den 9. desember gjennom skipets radio: «Vi går ned. Takk for all hjelp. Vi har satt ut våre styrbords livbåter og vil forsøke å forlate skipet». De 20 som var ombord på Elfrida, ble alle igjen ute på havet.

Under en minnegudstjeneste i København få dager senere, i den Norske Sjømannskirken, sa sjømannsprest Eirik Gulvåg at det første skipet som passerte der «Elfrida» gikk ned, skulle ha en stor krans med hvite blomster, sammenbundet av silkebånd med de norske farger, å legge på sjøen der «Elfrida» sank.

Opphavsmann til denne visa er Einar Asp fra Vadanesset i Nord-Trøndelag

Baker, småbruker og organist Klaus Vada satte melodi til denne teksten. Han og Einar var naboer

Teksten[rediger | rediger kilde]

  1. Nedved havnen et skip ligger ensomt og forlatt, frem på baugen står navnet Elfrida,
    den har før krysset havet så mang en uværsnatt og nå skal den atter ut på bølgen dra.
    Om det stormer ut på likevel må båten gå en må nytte hver en time i hver dag
    gutta bringer lasten frem skuta den er deres hjem det er sjømannsånd til siste åndedrag.
  2. De tok avskjed med hjemmet med far og med mor, og med søster, med kone, barn og venn
    ingen ante vel den gang da guttene dro at de aldri skulle se dem mer igjen.
    Det var kun en liten tur for de skulle hjem til jul for å feire jul hos dem de hadde kjær
    barna ventet på far, pappa skulle være snar og de lengtet alle de som sto dem nær.
  3. Det var storm ut på havet da Elfrida kom det var snevær og isende kaldt
    og det iset på tauverk, på mast og på bau og det skapte sikkert vansker overalt.
    Så sprang Elfrida lekk alle måtte opp på dekk da sto havet som en eneste foss,
    tanken går nok inn mot land hjelpen nådde ikke fram, alt er sikkert prøvet for å redde oss.
  4. Nå de hviler i Nordsjøens vuggende vann hvor mang en sjømann før har fått sin grav
    men de kjempet så tappert som bare sjømenn kan som har seilet ut på alle verdens hav.
    Savnet føles sikkert tungt det var mange som var ung men de kjempet tappert helt til siste slutt,
    takk for hjelpen vi går ned var den siste beskjed, hvil i fred da Norges tapre sjømannsgutt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nordlands Avis 1959.12.18. 1959-12-18. s. 1 og 4. 

Kilder[rediger | rediger kilde]