Ektemannens kvaler

«Ektemannens kvaler» er et skillingstrykk. Alf Prøysen samlet det inn til sin visespalte i bladet «Magasinet for alle» årgang 1955-1956. Han skriver som notat til denne visa at den var veldig populær i sin tid, ja den var så pass mye sunget at den fikk den tvilsomme ære at det ble laget en pornografisk tekst ved siden av den originale viseteksten. Melodien til skillingsvisen er «Æ sku au ha løst te å gifte meg».

Teksten

1.Kjenner De ho Netta, kona mi san
hu er ikke alltid blid og søt, san.
Griner hele tida da hun har den ria
og da får a kjeften sin på gli, san.
Jeg får mitt san ønske titt san
god jeg var det arge beistet kvitt san.

2.Krefter har a som en voksen kar san
blir a sinna må jeg være snar san,
til å kom på døra ellers kunne a gjøra
lapskaus av den usle skrott jeg har san.
Å gid jeg kan san, bli i stand san
til å vis a att jeg er mann san.

3.En gang prøvde jeg så menn der på san
men det gikk meg bare så som så san
thi med nød og neppe fikk jeg fra det sleppe
med en kul i skallen gul og blå san.
Og lytt nu til san, jeg nu vil san, deg fortelle
hvordan det gikk til san.

4.Her en vintermårra klokka sju san
kaldt det var i stua huttetu, san
Netta lå og snorga så jeg ikke orka
sove mer men måtte snu meg rundt san.
Sengekle san, jeg drog med san
så lå hu der naken fæl og se san.

5.Vel en time lå hu der og frøs san,
jamra seg i søvne hosta, nøs san,
og jeg lå og tenkte, dersom kulda skjenkte
henne dauen var jeg fri og laus san.
Men akk og nei, san, den gang ei san,
hu Netta våkna like sur og lei, san.

6.Drar du hele teppe vekk fra meg sa a,
vil du hit med teppe straks din blei, sa a,
Men den som ikke hørt a og som ikke vørt a
men som lot som sov, jo det var jeg san.
Netta tok san, fatt og drog san
mens hun meg bak hoftebeina slo, san.

7.Men da jeg hele teppet vel var kvitt san
våkner jeg på liksom, spurte blidt san.
Nei men kjære Netta hva er ment med detta
teppet er da like så mye mitt san.
Ta ei alt, san, for her er kaldt san
og teppet har jeg kjøpt og sjøl betalt san.

8.Men hu Netta svara arg og stri san
senga som du ligger i er mi san
Ta det usle teppet jaggu skal du sleppe
senga mi og deg få dovne i, sa a.
Takke tell sa a, med min fell, sa a
å jeg klarer meg alikevel sa a.

9.Derpå skreik hu: Ut med deg din knark, sa a
ga med begge beina meg et spark san.
Så jeg lå på bare rompa ner på golvet dompa
jeg slo meg så jeg sprella som en mark san.
Der jeg lå san frøs meg blå san
venta på litt mot og kraft å få san.

10.Om en stund kom motet som en brann san,
for bort i kroken sto en bøtte vann, san.
Og med den jeg ville stagge Nettas grille
ville vise henne jeg var mann san.
Stillt men fort san, jeg gikk der bort san
tørstig etter hevn for skam og tort san.

11.Og jeg lista meg til Nettas sengekant san
trygt hun sov med fellen som hu fant san.
Raskt på den jeg gløtta velta hele bøtta
over hennes mave så det rant san.
Opp hu spratt san, som en katt san
skrek og bar seg som hu var besatt san.

12.Men da det var gjort da ble jeg mutt san
for jeg skjønte leken ei var slutt san.
Jeg meg da oppstrammet og fikk det kjekt fremstammet
Jeg skal vis deg at her er gutt san
da med ett san, i et sprett san
hu Netta føyk av senga sprek og lett san.

13.Og hu greip meg med et kraftig tak san
et i nakken og det andre bak san.
Og til værs meg langet så jeg skallen stanget
opp i taket med et veldig brak san.
Ned jeg datt san, klein og matt san
og for øya raue gnistrer spratt san.

14.Fire uker lå jeg riktig klein san
og hu Netta hu var ikke lei san,
blidt hu om jeg stelte, hverken slo ei skjelte
og jeg syk meg ønska hver en dag san.
Men akk og nei san, frisk jeg blei san
og hu Netta hu er like lei san.

Kilder

• De gamle visene 2 med Alf Prøysen. Forlaget For Alle, Oslo 1973