Eiendom (anarkisme)

Anarkistene forkaster ikke eiendom, men de har et helt annet syn på den enn det som er vanlig i dag. På en måte er eiendom tyveri – når noen helt tilegner seg noe, så blir andre frastjålet dette. Anarkistenes syn er at en persons rett til goder ikke bygger på om han har produsert dem, funnet dem, kjøpt dem, bruker dem eller etter loven har rett til dem, men om han behøver dem – behøver dem mer enn noen annen. Dette er ikke snakk om rettferdighet eller naturrett, men menneskelig solidaritet og vanlig sunn fornuft. Dersom jeg har brød og du er sulten, så er brødet ditt. Dersom jeg har et hus og du mangler, så har du rett til å bruke et av mine rom.

I det praktiske liv i dagens samfunn er det kampen mellom de som produserer og de som eier produksjonsmidlene som er viktig, og her er anarkistene klare: Landet hører til de som dyrker det med sine egne hender; til jordbruks kommunene. Kapitalen og produksjonsredskapene tilhører arbeiderne; til arbeidernes organisasjoner.

Siden det i dag er noens enorme eiendom som fører til andres fattigdom, så er det lett å ønske å fjerne all eiendom. Men eiendom er samtidig frihet – å ha en tilstrekkelig mengde goder er en forutsetning for å kunne leve et godt liv. Anarkister er derfor for den private eiendom som ikke kan brukes til å utnytte andre – personlige eiendeler som vi samler fra vi er barn og blir en del av våre liv. Vi er imot den eiendommen som ikke er til nytte for eieren og som kan brukes til å utbytte andre mennesker, slik som jord og bygninger, produksjons- og distribusjonsmidler, råvarer, fabrikkvarer, og kapital. Prinsippet er at et menneske har rett til det hun produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det hun får fra andres arbeide. Hun har rett til det hun behøver og bruker, men ikke til det hun ikke behøver og ikke kan bruke. Så snart et menneske har mer enn hun trenger, så går enten noe til spille eller så hindrer det en annen i å få det en trenger.

Dette innebærer at rike folk ikke har rett til sin eiendom, for de er ikke rike fordi de har arbeidet mye, men fordi de har mange folk til å arbeide for seg. Og fattige mennesker har rett til rike folks eiendom, for de er ikke fattige fordi de arbeider for lite, men fordi de arbeider for andre. Faktisk har fattige mennesker nesten bestandig lengre og hardere arbeidstid og hardere jobb enn rike mennesker. Ingen har noen gang blitt rik på sitt eget arbeidet, du blir rik kun ved å utnytte andres arbeid.

Selv om det kan se sånn ut, så er ikke dette et økonomisk eller juridisk problem. Det som er viktig er ikke skattesystemet eller arvelover, men det grunnleggende faktum at noen mennesker arbeider for andre mennesker – akkurat slik som noen adlyder andre. Dersom vi nekter å arbeide for andre vil eiendommen forsvinne, akkurat som myndighetene vil forsvinne dersom vi nekter å adlyde.