Dvergbryllupet

«Dvergbryllupet» er et skillingstrykk. Alf Prøysen presenterte det i sin visespalte i «Magasinet for Alle» i 1957. Visa er av ukjent opprinnelse, og også kjent under tittelen «Syerpiken».

Teksten

1.Ung Ellen satt en midnatt, men lampen den var tent,
hun var en syerpike i landet viden kjent,
de fingre små seg rørte, stakk nålen inn og ut,
et silkeskrud hun sydde til herremannens brud.

2.Gid også jeg i silke til gilde kunne gå,
meg lyster ei som terne ved døren kun at stå,
i gyldenstykkes hue jeg skikkelig ble smukk
men den jeg får vel aldri hun tenkte med et sukk.

3.Med et som opp av jorden en selsom skapning kom,
en liten gammel kvinne med frykt hun så seg om:
Hun neide dypt og talte: Min datter skal stå brud,
du låner meg vel saksen av skjære hennes skrud.

4.Først si meg, sagde Ellen, hvor skal det bryllup stå,
i høyden hist her ute, var svaret, Du kan gå
dit hen ved neste midnatt men vokt deg for at le
og tal ei, kun den tyste får slike ting at se.

5.Jeg tie kan, var svaret, og saksen her er den,
den lille kone talte: Jeg bringer den igjen.
Når gildet er til ende samt takk for lån dertil,
jeg liker godt at gjerne man nesten hjelpe vil.

6.Bort gikk den lille kone, den neste midnattstund
gikk Ellen ut til høyden med fingren på sin munn.
Grønnsværet gled til side, der åpnet ble en lem
hun skuet inn og stirret på Alvefolkets hjem.

7.Det var en gildestue hvor hundre lys var tent,
og prakt og glans hvis mage hun aldri hadde kjent.
Og brudebord og benke med fløyelsehynde på
seølvbegere og skåle men allting i det små.

8.Og bryllupsgjester var det vel i hundrede i tall
og brud og brudgom dansede midt i den lyse sal,
og strengeleken tonet og brudeskaren sang
så liflig ingensinne her ovenpå det klang.

9.Jo lengre Ellen lyttet og stirret der inn
jo mere ble hun henrykt og frydefullt i sinn,
allting var fint og prektig og fine var de små
de bukkede og neide tilbords de skulle gå.

10.Først gikk så brudeparet og moderen der nest
til setet frem ble leden av en høy fornem gjest,
han kneiser frem for alle ved denne bryllypsferd
en fjær han har i hatten og ved sin lend et sverd.

11.Og Ellen ser til mannen hun sverdet kjenner straks
det henger i et gullbånd ja det er hennes saks.
Han setter seg dog mannen til sverdet er for kort
det vipper han av setet og langt på gulvet bort.

12.Med stille smilen Ellen til saksen måtte se,
men da den mannen vippet da måtte høyt hun le,
i latter ut hun bryter da lukkes høyden til
forbi er prakt og glede og dans og strengespill.

13.Hun atter står i mørket og ganske ung i sinn
hun iler hjem til huset og går i stuen inn.
Sin lampe straks hun tenner og se på hennes bord
der ligger saksen atter som nyss var dypt i jord.

14.Ved saksen ennu henger det lille bånd av gull
den hviler på en bue der er av penger full.
En gyldenstykkes hue, og penge, hvilken fryd
men opp fra jorden høres en trist og sakte lyd.

15.Til takk for lån du tage den skatt du finner der
til høytid kan du drake men glem nu ikke der,
når man er med i gilde man høvisk må seg te
og går der nogen ille da vokt deg for at le.

Kilder

• De gamle visene 3 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1974