Dispositio

Dispositio er et retorisk begrep som benyttes om talerens måte å ordne stoffet i talen. Dispositio er den andre av fem deler i partesmodellen. De øvrige delene er inventio, elocutio, memoria og actio (også kalt pronuntiatio).

Den klassiske retorikkens disposisjon[rediger | rediger kilde]

Den klassiske retorikken etablerte en grunnleggende disposisjon som gjør at en tale kan bestå av åtte hoveddeler:

Exordium. Talens innledning. Exordium handler om å lokke lesere eller lyttere til å lese videre eller høre talen ferdig. Man må vekke interesse, vinne velvilje og skape tillit for seg selv som person (Etos). Quintilian snakker om at tilhørerne skal gjøres interesserte, velvillige og lærevillige. I hvilken grad taleren må vekke interesse, velvilje og tillit er avhengig av situasjon og publikum.
Narratio. Bakgrunn eller saksframstilling. Hensikten er å informere. Målet er å sette mottakerne i påvirkningsmodus. Mottakerne skal forstå sammenhengen, tro på slutningene som trekkes og føle det taleren vil at de skal føle (Patos). Ifølge Quintilian skal saksframstillingen oppfylle tre krav. Den skal være kort, klar og troverdig.
Partitio eller divisio. Oppdelingen. Når publikum lytter, føler velvilje og tillit, kan man gi dem en orientering om hva som skal gjennomgås. Dette gjelder spesielt ved lengre utredninger, men er ikke nødvendig om det er en kort tale. Det kan være greit å gi en oversikt om hva man skal tale om, hvor lenge – og om man har tenkt å ta pauser.
Propositio. Forslaget eller saksframlegget. Selve tesen presenteres. Tesen kan være alt fra ”Jeg foreslår at vi kjøper inn boller til kaffen” til ”Den anklagede bør frikjennes”.
Probatio, confirmatio eller argumentatio. Bevisførselen. Når tesen er presentert, må taleren gi bevis eller argumenter for tesen (Logos). Det rekker oftest med å ha tre hovedargumenter. Det sterkeste argumentet plasseres ofte sist, det nest sterkeste argumentet først og det svakeste argumentet i midten. Grunnen til å begrense seg til tre argumenter er at tilhøreren eller leseren skal ha mulighet til å holde orden på argumentene – og huske dem. (Hvis man har behov for å bruke flere argumenter, kan man dele argumentene opp i tre hovedkategorier. Vi kan med andre ord organisere bevisførselen i flere lag bestående hver av tre argumenter).
Refutatio eller confutatio. Gjendrivelse eller forvirring. Når man finner fram til argumenter, bør man også tenke gjennom mulige motargumenter og søke strategier for å møte dem. Ved å imøtegå eller svekke argumenter som motstanderen kan tenkes å ta opp, skaffer taleren seg et overtak.
Recapitulatio. Sammenfatningen. Kort gjenta det som er sagt for at mottakerne skal huske hovedpoengene og sikre at det ikke blir motargumentene som sitter igjen som siste inntrykk.
Conclusio eller peroratio. Konklusjonen eller avslutningen. En skal nå prøve å engasjere tilhørernes følelser (Patos). Man kan for eksempel bli personlig og fortelle om en opplevelse som forsterker tesen. Taleren må på en eller annen måte få tilhørerne til å forstå når talen er ferdig. Dette kan enten være gjennom at ordene er så følelsesladete at det ikke finnes noen tvil – eller rett og slett å fortelle at talen er slutt!