Diskusjon:Manuela Ramin-Osmundsen/Arkiv1

Tekst som må bearbeides

Noen har lagt inn følgende tekst etter den øvrige teksten i artikkelen, men den må bearbeides (og vel forkortes). Her er ihvertfall det som ble lagt inn (i sin helhet):

Les Ramin-Osmundsens erklæring under pressekonferanse 22.mai 2006 holdt i UDIs lokaler:

"Innledning

Jeg er glad for at granskningskommisjonen ikke har funnet noe nytt som viser at jeg ikke har snakket sant. Jeg er glad for at statsråden sier ”at rapportens konklusjoner gir ikke grunnlag for å fastslå at [jeg] har ført ham bak lyset.” Kommisjonens rapport viser at det var riktig av meg å beklage UDIs håndtering av MUF-sakene. Kommisjonen bekrefter at jeg ikke var med i beslutningsprosessen i forbindelse med utformingen av den omstridte praksisen. Kommisjonen viser også til at jeg har tatt initiativ overfor direktøren til å

synliggjøre praksis og innholdet i vedtak, og at diskusjoner om praksis var mer vanlig på områdene som jeg hadde primæransvar for. Asylpraksis var ikke mitt primære ansvarsområde. Jeg arbeidet i høst med andre krevende oppgaver.

Jeg må allikevel korrigere granskningskommisjonens konklusjoner hva gjelder min befatning med saken.

- Jeg stiller meg undrende til at utvalget kan mene det er sannsynlighetsoververkt for at [jeg] hadde kunnskap om direktoratets praksis, uten å ha funnet et eneste dokumenterbart bevis for dette.

- Jeg stiller meg kritisk til at utvalget har lagt ensidig vekt på udokumenterte påstander fra et fåtall personer som er part i saken, men har valgt å overse alle forklaringene som støtter min versjon av saken.

- Jeg kan ikke forstå hvordan kommisjonen kan felle en generell dom over lederkulturen i UDI, uten å ha sett seg nærmere inn i hvordan UDI håndterer andre saksområder, herunder arbeidsområdene jeg har hatt primæransvar for.

Jeg må bare gjenta det jeg har sagt hele tiden og som jeg vet med meg selv: Jeg var ikke kjent med den praksisen som vår asylavdeling hadde lagt seg på høsten 2005, ikke heller om hovedlinjene i den. Praksisnotatet har ikke vært på mitt kontor. Hadde jeg visst hadde jeg ikke reagert slik jeg gjorde. Det er som kjent fysisk umulig å motbevise en påstand fra en person om at du har sett et notat.

Bakgrunn

Da jeg ble ansatt som direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) 17. mars 2006 uttrykte jeg en klar programerklæring og ambisjon. Det var å videreutvikle UDI til å bli en transparent, kvalitetsbevisst organisasjon med høy tillit i departement, storting og befolkningen.

Da oppryddingen i UDI ble igangsatt under min ledelse måtte jeg foreta min vurdering av saken. Praksisnotatet om nord-irakerne som jeg først fikk overlevert i møte 10.mars, var for meg et eksempel på lite skjønnsom håndtering. Derfor måtte jeg som leder gå klart ut og ta selvkritikk på UDIs vegne.

Jeg søkte i forståelse med departementet permisjon fra min stilling, i tillit til at granskingskommisjonen skulle renvaske meg fra de grove beskyldinger som ble fremsatt offentlig.

Hver dag siden 7. april har vært en utrolig belastning. Jeg har vært utsatt for en form for ”inkvisisjonsprosess” uten rettsikkerhetsgaranti, uten kontradiksjon og uten krav til bevisførsel.

Kommisjonen har ikke funnet noe bevis på at jeg ikke snakker sant.

Kritikken mot meg

Kommisjonen baserer kritikken mot meg på to punkter:

For det første mener kommisjonen ledelsen generelt var preget av en kultur der det handlet om å ”tøye grensene”. Dette er en beskrivelse jeg ikke kan kjenne meg igjen i.

Det er ikke bare legitimt, men også forventet, at UDI skal være en proaktiv premissleverandør. . Det har for meg alltid vært en selvfølge at en slik proaktiv holdning skal forenes med at direktoratet forholder seg lojalt til rammer og vedtak fra departement og storting.

Ikke på noen av saksområdene jeg har hatt primæransvar for, er UDI blitt kritisert for å være egenrådig eller ikke-lyttende. Jeg får tilbakemeldinger som viser at jeg oppfattes som en ryddig leder. Dette omfatter både min kontakt med departementet, tillitsvalgte, våre mange samarbeidspartnere i staten, samt kommunene og frivillig sektor. Rapporten viser selv til at jeg har søkt å påvirke arbeidet med å utvikle og synliggjøre praksis og innholdet i vedtak, bl.a. i notat til direktøren 12.juni 2003.

For det andre bekrefter Kommisjonen at jeg ”ikke var med i beslutningsprosessen omkring hvordan den som falt utenfor forskriften § 2 skulle behandles”. Direktøren har ikke aktivt involvert meg i saken. Likevel sår granskingskommisjonen noe tvil om min befatning med saken.

Jeg må tilbakevise kommisjonens konklusjon. Jeg mener at det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig når kommisjonen baserer sin vurdering om min kjennskap til praksisen nærmest utelukkende på generelle inntrykk og udokumenterte påstander fra et fåtall personer. Dette er en av de samme personer som hadde hovedansvaret for utarbeidelsen av notatet av 7.oktober, og som etter eget utsagn ble provosert av min skarpe kritikk av dette praksisnotatet i mars. Kommisjonen har ikke funnet noe bevis på at jeg har lest dokumentet. Kommisjonen erkjenner at detaljene i notatet ikke ble referert eller diskutert i ledergruppen. Seks av ni medlemmer av ledergruppen understreker at de ikke kjente til praksisen. Sakskomplekset lå heller ikke innenfor mitt primære ansvarsområde i UDI. Ledelse av en så komplisert og vidtspennende organisasjon må forutsette at man har tillit til at ens nærmeste kollega eller overordnede håndterer sitt ansvar forsvarlig.

Hva nå?

Helt siden jeg søkte permisjon fra min stilling 7.april 2006, har jeg virkelig sett frem til å komme tilbake til UDI. Jeg så med entusiasme frem til arbeidet med å bygge videre en organisasjon som i enda større grad bygget på faglighet, åpenhet og tillit. Slik blir det ikke. Jeg beklager sterkt overfor mine gode kolleger i UDI og våre samarbeidspartnere å måtte avbryte så brått det arbeid som jeg hadde påbegynt med stor iver.

Jeg har vært i UDIs toppledergruppe i over 3 år. Kommisjonen har ikke funnet noe bevis på min kjennskap til den omtalte praksisen. Slik situasjonen er nå og etter granskingsarbeidet tror jeg det vil bli lettere for en ny leder å håndtere direktoratets fremtidige utfordringer. Etter en grundig vurdering har jeg derfor kommet til at det nå vil være riktig at en annen person overtar stafettpinnen. Jeg ser for min del frem til å ta fatt på nye og viktige oppgaver på områder som jeg brenner for, i Utenriksdepartementet."

Manuela Ramin-Osmundsen

Les Ramin-Osmundsens forklaring foran stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen 1. juni 2006:

"Kontroll og konstitusjonskomiteen skla drøfte flere sider ved den såkalte UDI-saken. Siden det fortsatt er diskusjon om min rolle i saken, vil jeg starte med å fortelle hvordan jeg ble involvert.

Helt siden jeg ble konfrontert med denne MUF-saken har jeg opplevd at folk har vanskelig for å tro at direktørens nestleder ikke var kjent med den praksisen eller hovedlinjene som ble ført etter at forskriften forelå. Også Kommisjonen legger til grunn at jeg må ha hatt slik kjennskap. Jeg vet at Stortinget også er opptatt av det.

Jeg må gjenta overfor Stortinget det jeg har sagt hele tiden, som jeg fortalte statsråden i mars og som jeg vet med meg selv: Sannheten er at Kommisjonen tar feil. Jeg var ikke kjent med den praksisen som vår asylavdeling hadde lagt seg på høsten 2005, ikke heller om hovedlinjene i den. Praksisnotatet har ikke vært på mitt kontor.

Når Nordby gjentar i alle medier at ”det ikke går an å ha vært i hans ledergruppe uten å kjenne til saken” må vi skille mellom to ting:

Departementet, ledelse og ansatte i UDI var kjent med at vi behandlet MUF sakene. Men det vi ikke visste er at asylavdelingen og Nordby hadde lagt seg på en praksis som var en annen enn den vi selv beskrev på våre hjemmesider, og i all offentlig kommunikasjon.

For at komiteen skal ha mulighet til å vurdere min rolle i denne saken er jeg nødt til å minne om at det var først da Nordby hadde sluttet som UDI-direktør at jeg fikk denne saken i fanget. En mine første oppgavene som fungerende direktør, var å komme til bunns i MUF-saken. 10.mars fikk jeg overlevert et praksisnotat som jeg reagerte sterkt på.

13. mars 2006 skrev jeg et brev til departementet der jeg tar selvkritikk på UDIs vegne, og beklager UDIs håndtering av MUF-sakene. Jeg mener at vi brøt intensjonen i forskriften og burde ha informert departementet om vår praksis. Jeg er glad for at Trygve Nordby i dag mener at han burde ha informert departementet.

Graver-kommisjonens kritikk bekrefter at dette var en riktig reaksjon fra min side. Dette er et standpunkt som ikke har noen sammenheng med om man er tilhenger av en liberal eller restriktiv linje i asylspørsmål. For meg er det selvsagt at vi som direktorat burde ha forholdt oss lojalt til forskriften.

Mitt brev til departementet skapte sterke reaksjoner internt i UDI, fra de som forsvarte praksisen. Jeg hadde en meget krevende jobb med å få ledere til å forstå hvorfor det var riktig å ”legge oss flate” for kritikken fra statsråden og Stortinget.

Jeg så frem til en uavhengig gransking av saken. Men det jeg aldri hadde kunnet forestille meg er at granskingskommisjonen skulle basere sin dom om min rolle i saken på antagelser og påstander fra de som ble provosert av min reaksjon.

Kommisjonen sier til mitt forsvar at selv om de mener jeg hadde kunnskap, så ”forstod jeg ikke implikasjonene av” denne. Dette er en antydning som jeg finner fornærmende og nedvurderende av min dømmekraft som leder. Selvsagt ville jeg ha reagert hvis jeg var blitt kjent med en slik praksisomlegging. Hadde jeg visst i oktober, hadde jeg ikke reagert slik jeg gjorde i mars.

Kommisjonen tar feil på flere punkter:

1. Jeg viste ikke til praksis på linje med 5 andre av 9 toppledere i Nordbys ledergruppe. De 3 som mener seg informert er Nordby, Tolonen og Sjøholt. Det er også disse 3 som har vært tett på behandlingen av disse sakene.

2. Kommisjonens metode har hatt form av en inkvisisjon. Resultatet er blant annet en uforsvarlig bevisførsel. Jeg er nødt til å gi noen eksempler.

- Kommisjonen oppfordret informantene til å uttale seg om hva de trodde og mente.

- Kommisjonen baserer sine konklusjoner på en ensidig vektlegging av vitneforklaringer.

- Kommisjonen fremhever forklaringer fra tre personer uten å nevne at de tre gir motstridende versjon av hendelsesforløpet, er part i saken og deres forklaringer delvis er trukket tilbake i senere forklaringer.

- Kommisjonen ser bort fra at ledere på flere nivåer tilbakeviste at jeg hadde kjennskap til praksisen.

- Kommisjonen har ikke funnet grunn til å nevne at jeg var på ferie i utlandet mellom 20 og 25. oktober, dagene før praksisnotatet ble undertegnet..

- kommisjonen trekker frem to perifere dokumenter for å underbygge at jeg skulle ha visst. Dette til tross for at jeg tydelig har forklart at dokumentene ikke har noen sammenheng med innholdet i praksisen.

- Kommisjonen trekker frem at jeg som assisterende hadde både en perifer rolle i asylpraksis og ansvar for en rekke andre store oppgaver høsten 2005. Det var blant annet omstillingsprosessen rundt delingen av UDI og opprettelsen av IMDi, omplasseringen av ansvaret for mottaksarbeidet i UDI, oppbygging av en ny region- og mottaksavdeling som skulle være operativ 1.januar, forbedret økonomistyring av mottakene som koster ca 1 milliard kroner årlig og håndtering av mediekrisen rundt to kinesiske enslige mindreårige som forlot Vårli mottak.

Med alle disse oppgavene hadde jeg ingen spesiell foranledning til å stille spørsmål ved direktørens håndtering av MUF-sakene. Dersom det var meningen at jeg i tillegg skulle involveres direkte i praksis på asylområdet, burde det ha kommet frem på en eksplisitt måte fra direktøren. Det gjorde det aldri.

- Kommisjonen synes å overse at jeg ikke var direktør men assisterende direktør. Å være nestleder innebærer å være lojal utad, og ta opp kritiske spørsmål i direkte dialog sammen med direktøren. I våre bilaterale samtaler har blant annet jeg tatt opp behov for å synliggjøre praksis på en bedre måte.

- Kommisjonen mangler et lederperspektiv når den mistolker informasjon om at vi begge ble kalt for direktører. Det er riktig at vi var samkjørte. Det betyr ikke at jeg hadde inngående kjennskap til alle saker som Nordby jobbet med. Vi hadde hver våre primæransvarsområder, og informerte hverandre etter behov. Jeg var ikke ansatt til å gjøre hans jobb. Men vår arbeidsmåte innebar at jeg måtte ha evne til å sette meg inn i alt, også på kort varsel om nødvendig. Etter at forskriften trådte i kraft, kan ikke Kommisjonen vise til noen tilfeller der en av våre 650 ansatte ba meg som assisterende direktør om å engasjere meg i MUF-sakene.

- kommisjonen feller en generell dom over lederkulturen i UDI, uten å ha sett seg nærmere inn i hvordan UDI håndterer andre saksområder, herunder også arbeidsområdene jeg har hatt primæransvar for. Ikke på noen av disse saksområdene er UDI blitt kritisert for å være egenrådig eller ikke-lyttende.

- Kommisjonen overser at det ikke bare er legitimt, men også forventet at UDI skal være en proaktiv premissleverandør. Dette er til og med nedfelt i departementets tildelingsbrev til UDI. Det har for meg alltid vært en selvfølge at en slik proaktiv holdning skal forenes med at direktoratet forholder seg lojalt til rammer og vedtak fra departement og storting.

- Kommisjonen gir feilaktig inntrykk av en bred behandling av MUF-praksisen. Realiteten er at kun 3 av 55 ledere hadde inngående kjennskap til vår praksis. Det er det jeg betegner som en smal behandling. Vi andre måtte legge til grunn at forskriften innebar at en del av MUF-erne som ikke var i arbeid ikke ville ha grunnlag for å søke om opphold. Det er også den informasjon som ble gitt offentligheten på våre nettsider.

Kommisjonen har ikke i møte med meg tatt opp spørsmål om ukultur. Jeg har derfor ikke hadde anledning til å imøtegå denne type kritikk. Da jeg søkte jobben som direktør i UDI, uttrykte jeg en klar ambisjon om å lede en transparent, kvalitetsbevisst organisasjon med høy tillit i departementet, storting og befolkningen.

Avslutningsvis

Helt siden den granskingen ble nedsatt, har jeg opplevd at det har blitt sådd tvil om jeg fortalte den fulle og hele sannheten til statsråden. Å bli utsatt for slik mistenkeliggjøring er en stor personlig belastning. Når så en granskingskommisjon faller en slik dom over meg basert på antagelser, synspunkter og meninger - uten å vektlegge det faktum at bevisene viser at jeg ikke har vært informert - kan jeg ikke gjøre noe annet enn å si klart og tydelig fra.

Jeg er derfor glad for at statsråd Bjarne Haakon Hanssen også så klart har uttalt at rapporten ikke viser at jeg har ført ham bak lyset.

Det har jeg heller ikke."

Diverse linker:

http://www.ukeavisenledelse.no/cgi-bin/ukeavisen/imaker?id=185258/ Hagen i nesten-brunt

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118466/ Hørt og uhørt i en prosess

http://www.ukeavisenledelse.no/cgi-bin/ukeavisen/imaker?id=185249

http://www.bt.no/meninger/kommentar/kobbeltveit/article272992.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1338113.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1338112.ece?service=print

http://www.dagsavisen.no/debatt/leder/article2129207.ece

__meco 13. jun 2006 kl.10:51 (UTC)

Kommentarer ved ministerpost

Det er vel ikke riktig at hun er første statsråd som er 1. generasjons innvandrer. Astrid Gjertsen var født i Danmark og innvandret til Norge i voksen alder.

Jeg kunne også tenke meg at det muligens fantes statsråder på 1800 tallet som var født og oppvokst i Danmark.

Har endret innvandret fra Martinique til innvandret fra Frankrike. Ulf Larsen 21. okt 2007 kl. 14:50 (CEST)

Personer fra land som Norge var i real- eller personalunion med synes jeg det blir feil å kalle «innvandrere». Kph 21. okt 2007 kl. 14:55 (CEST)

Frankrike er et land i Europa, Martinique er en fransk besittellse («Martinique har vært en fransk koloni siden 1635…» Martinique) i det karibiske hav. Hun har vel fransk pass, men hun kommer fra Martinique. — Jeblad 21. okt 2007 kl. 14:57 (CEST)

Enig, Frankrike som geografisk betegnelse er et land i Europa og det er forskjell på et land i Europa og en øy i Karibien, selv om øya er en fransk besittelse. På den annen side studerte hun i Paris, så det avgjørende når det gjelder hvor hun innvandret fra må nesten være hvor hun bodde før hun innvandret til Norge. Kph 21. okt 2007 kl. 15:01 (CEST)

Selv om jeg skulle studere i Frankrike før jeg reiser til Sverige så innvandrer jeg ikke fra Frankrike. At hun er fransk er vel antakeligvis udiskutabelt, men å hevde at hun invandret fra Frankrike er nok litt vagt fundert. Det er bedre å forholde seg til at hun var/er fransk fra Martinique og har studert i Paris, uten å tolke noe mer inn i det enn dette. — Jeblad 21. okt 2007 kl. 15:04 (CEST)

Husker at en venn av meg spurte en lokal på gaten i Guadeloupe om hva han burde se der og fikk følgende svar: «Du må se akvariet, det er det største i Europa». Fly til/fra området går som fransk innenriksfly og øyene er representert i den franske nasjonalforsamlingen. Betyr dette at vi skal begynne å skrive «innvandret fra Hawaii» osv.? Men jeg skal sende en e-post og se om jeg får avklart saken med ministeren selv. Mvolh (Med vennlig og lattermild hilsen) - Ulf Larsen 21. okt 2007 kl. 16:35 (CEST)

Svært mange land har besittelser i andre deler av verden. Det betyr ikke at disse er en del av landmassivet. At dama er fransk er en ting, at hun har innvandret fra Frankrike er noe helt annet. Det samme gjelder for nederlandske besittelser, engelske besittelser og for den saks skyld danske. Hvis en person kommer fra Grønland til Norge for å bosette seg så innvandrer personen fra Grønland, ikke fra Danmark, selv om personen har dansk pass. — Jeblad 21. okt 2007 kl. 16:47 (CEST)

Ser at Ctande har endret artikkelen til at hun har innvandret fra Frankrike, noe jeg støtter og anser som korrekt. Eventuelt bør det undersøkes med departementet hva hun selv anser som korrekt om dette. Ulf Larsen 12. jan 2008 kl. 21:21 (CET)

Martinique er ikke noen fransk besittelse (biland) men juridisk sett en del av Republikken Frankrike som ligger i Amerika, på samme måte som at Hawaii ligger i Osceania. Martinique er derfor like mye Frankrike som Svalbard eller Jan Mayen er deler av Norge. jakro64 12. feb 2008 kl. 09:36 (CET)

Franske oversjøiske besittelser er ikke en del av landmassivet Frankrike. Ikke bland sammen dette da det meget lett får karakter av politisk pov. Jeg tror dama har bein nok i nesa til å stå for hvor hun kommer fra. — Jeblad 16. feb 2008 kl. 15:21 (CET)

For å utdype, en person har norsk statsborgerskap uavhengig av om vedkommende er bofast i Norge. Kongeriket Norge omfatter landområder langt utenfor fastlandsnorge, slik som Jan Mayen, Svalbard, Hopen, Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land. Tilsvarende har en person fransk statsborgerskap om vedkommende kommer fra steder i Republikken Frankrike, uavhengig av om vedkommende bor eller oppholder seg i den europeiske delen av Frankrike. — Jeblad 17. feb 2008 kl. 11:40 (CET)

Fjernet "ikke-vestlig" - ikke korrekt

Det blir helt feil å skrive «ikke-vestlig bakgrunn» om Manuela Ramin-Osmundsen. Hun er solid plantet i fransk kultur, født i Paris, oppvokst i Frankrike, studert i Paris osv. Ulf Larsen 15. feb 2008 kl. 20:04 (CET)

Helt enig i din vurdering. Antar at det var et forsøk på en slags «politisk korrekthet» å bytte ut farget med ikke-vestlig, men det var ikke særlig gjennomtenkt. Btd 15. feb 2008 kl. 20:52 (CET)

Er hun ikke født på Martinique? Alexanderkg 16. feb 2008 kl. 14:57 (CET)

Nøyaktighet

Siden er merket med nøyaktighet etter at en større mengde stoff med referanser er fjernet uten nærmere forklaring. Muligens burde merkingen være objektivitet. Det er ikke gjort noen vurdering av bakgrunnen for fjerningen av stoffet. — Jeblad 16. feb 2008 kl. 15:26 (CET)

Jeg er enig i at dette ikke var så bra. Det oppsummerende avsnittet er ikke helt godt, slik det nå står. Men jeg kan på den annen side være med på at det ikke trenger å ha en så inngående detaljdybde som det var i ferd med å få. Avsnittet som det står nå, reiser en rekke spørsmål. Det kan virke på avsnittet som om det i det norske politiske system er uhørt og fratredelsesgrunn om en statsråd utnevner en søker som hun personlig kjenner ganske godt, eller at enhver form av headhunting til høye politiske embeder er noe forkastelig. Men slik er det jo ikke -- egentlig. Jeg skulle gjerne sett at de gamle avsnittene ble flyttet tilbake, så kunne flere være på å stramme det inn.

Personlig synes jeg dessuten at det blir for lite leksikalt å lage en egen artikkel av denne "barneombudssaken". Det er egentlig en fillesak, og trenger ikke å gjøres til et oppslagsord med heseblesende nærmest kriminaljournalistikk. Vi skriver en encyklopedi, og kan overlate den knivskarpe konkurransen om å komme med "avsløringer" til massemediene. Denne saken tror jeg ikke har noen større ringvirkninger. Ctande 17. feb 2008 kl. 11:12 (CET)

Jeg er ikke særlig begeistret for å flytte slikt stoff til egne artikler, bare fordi noen er uenig i formen. Skal stoff ut i egne artikler så må det være fordi stoffet naturlig har flere koblinger som gjør at det ikke er naturlig å plassere det under en enkelt aktør. I dette tilfellet mener jeg nøyaktighetsmerket kan fjernes når forholdet er tilfredsstillende løst. — Jeblad 17. feb 2008 kl. 11:34 (CET)

Hva skal vi gjøre for å få beskrevet forholdt på en såpass tilfredstillende måte at vi kan fjerne nøyaktighetsmerket? nsaa 23. feb 2008 kl. 16:06 (CET)

Nøyaktighet er en ting - verre er det at det som står under oppsummeringen av barneombudssaken nå er direkte feilaktig. Ramin-Osmundsen gikk slett ikke av etter inhabilitet (hun ble tvert om funnet habil av Justisdepartementets lovavdeling etter en grundig vurdering) eller etter at Stoltenberg "formidlet alvoret til henne" (hvorfor står dette i anførselstegn forresten? Det er jo ingen kildehenvisning noe sted). Hun gikk av etter at hun måtte innrømme overfor Stoltenberg at hun ikke hadde fortalt ham hele sannheten, og dermed fått statsministeren til å formidle feilaktig informasjon til pressen og medlemmer av landets nasjonalforsamling. Jeg kan godt endre dette, men foretrekker egentlig at de som har eierskap til artikkelen gjør det. — Dette usignerte innlegget ble skrevet av 80.203.45.70 (diskusjon · bidrag) (Husk å signere dine innlegg!) 2. mar. 2008 kl. 18:32