Diskusjon:Det brukne geværs politikk

Teksdten "Det brukne geværs politikk er navnet på det norske Arbeiderpartiet sin antimilitaristiske førkrigspolitikk som gikk ut på å bygge ned Forsvaret " er direkte feil. Først og fremst er "Detd brukne geværs politikk" antikrigsstandpunkt og ikke et standpounkt mot et norsk forsvar og stammer fra tiden rundt første verdenskrig, ikke mellomkrigstiden. . For det andre var det de borgelige regjeringene frem til 1935 som bygde ned forsvaret. Da arbeiderpartiet kom i regjeringsposisjon etter kriseforliket med bondepartiet rustet de kraftig opp. fra 40 mill i 1935/36 til 200 mill i 1939/40. Det var borgelig flertall på stortingen i hele perioden frem til 1940. Utenriksminister Koht fra Arbeiderpartiet varslet allerede i 1936 om at de farer som fviste seg i Europa og han antok at forsvaret budde seg på alle eventualiteter.— Dette usignerte innlegget ble skrevet av Fjernsyn49 (diskusjon · bidrag) 13. okt. 2015 kl. 01:08 (CEST) (Husk å signere dine innlegg!)

Det kan være, men da trenger vi skikkelige faghistoriske kilder til denne fremstillingen. --Mvh Erik d.y. 13. okt. 2015 kl. 01:12 (CEST)

Økonomiske oversikter finnes hos SSB historiske statistikk over statens utgifter og inntekter. Link: http://ssb.no/a/histstat/aarbok/ Da Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakt i mars 1935 rustet de opp allerede i sitt første budsjett 1935/36 og fortsatt vider frem til 39/40 slik

1935/36 40 mill

1936/37 45 mill

1937/38 56 mill

1938/39 76 mill

1938/40 196 mill

Kilde SSB historiske årbøker.

Fordelingen i Stortinget fremgår av Stortingets valgoversikter. Arbeiderpartiet er størst parti fra 1928 men har ikke flertall. Disse kan ogaå finnes hos SSB.

"utenriksminister Koht høsten 1936 tok opp krigsfaren i Europa i et brev til forsvarsministeren og regjeringen for øvrig. «Vi lever på ei kruttønne og eg går ut fra at hær- og flåtestyrken er budd på alt som kan henda,» skrev Koht. Fra dette tidspunktet, tre og et halvt år før Hitler angrep Norge, bevilget Nygaardsvolds regjering ekstraordinært til forsvaret. Forsvarspolitikken ble lagt om. Nedrustningslinjen ble gradvis forlatt." Link: http://www.nordlys.no/kommentar/i-la-oss-ta-livet-av-en-seiglivet-myte-med-en-gang-hoyresiden-har-gjentatt-den-sa-ofte-at-mange-tror-den-er-sann-i/o/1-79-7145326 — Dette usignerte innlegget ble skrevet av Fjernsyn49 (diskusjon · bidrag) 13. okt. 2015 kl. 01:46 (CEST) (Husk å signere dine innlegg!)

Innlegget i Nordlys og tall fra SSB er relevant bakgrunn, men for å si noe om hvilke politiske partier/person som var ansvarlig for "det brukne gevær..." bør vi nok gjengi hva solide faghistoriske kilder sier. Statistikken bør gjengis i eget avsnitt om forsvarsutgifter, men vi bør ikke trekke egne slutninger på grunnlag forvarsbudsjetter (det vil være såkalt original forskning som WP ikke tillater). Veldig bra om du sette opp budsjettallene på en systematisk måte med henvisning til SSB (punkt for punkt). --Mvh Erik d.y. 13. okt. 2015 kl. 23:29 (CEST)

Det bruken gevær er et standpunkt fra tiden rundt første verdenskrig og ikke trettiårene.

Sitat fra denne artikkel https://oda.hio.no/jspui/bitstream/10642/2479/1/1182804.pdf

http://www.pressetidsskrift.no/content/uploads/pub/2014/12/NPF-tidsskrift-nr-22-2014.pdf

"Pressefrihetens grense under truslene om revolusjonær oppstand Det pågikk en kontinuerlig kamp mellom pressen og statsmakten rundt første verdenskrig om grensene for ytringsfrihet i spørsmål som berørte forholdet til fremmede makter. I denne kampen var pressen splittet langs politiske skillelinjer. Ulikt syn på militærapparatet var en del av konflikten. Venstresiden var antimilitaristisk og så de væpnede styrker i et internasjonalt perspektiv som redskaper i imperialismens tjeneste. Den internasjonale arbeiderbevegelsen reiste parolen "krig mot krigen" og ville at arbeiderbevegelsen skulle legge ned våpnene framfor å slåss mot klassebrødre i andre land. De mest revolusjonære ville rette geværene mot sitt eget borgerskap og erobre statsmakten gjennom en revolusjon. Militærstreik og "det brukne geværs" politikk var en del av dette bildet. For høyresiden ble antimilitaristisk agitasjon betraktet som en trussel mot rikets sikkerhet fordi den bidro til å svekke de væpnede styrker, moralsk og politisk (Agøy 1994). Myndighetene gikk på tå hev og vilje til inngrep mot pressefriheten var absolutt til stede.

Antimilitarisme og distribusjonsforbud Postmesteren i Trondheim hadde to dager på rad, 23. og 24. mars 1914, nedlagt distribusjonsforbud mot avisen Ny Tid fordi avisen hadde et antimilitaristisk merke på forsiden (det brukne gevær)"

Og fra denne artikkelen http://www.sollia.net/nytt-fra-bygd-og-fjell/noytralitetsvakt-1917

Norge og krigen 1914-18

Norge sto utenfor verdenskrigen og erklærte seg nøytralt. Norske soldater ble dermed spart fra skyttergravenes redsler. Krigen hadde heller ikke den samme opprivende økonomiske og politiske effekten i Norge som i de krigførende land. Ved krigsutbruddet hadde det riktignok oppstått panikk. Hamstring av matvarer, prisstigning og økt arbeidsløshet ga en sjokkeffekt. Det var likevel først i 1916 at reallønna gikk ned for arbeidere og mangelen på forbruksvarer innledet det som har blitt kalt for dyrtida.

Likevel ble forholdet mellom klassene polarisert. Opprustningstilhengerne ble mer aggressive. Christian Theodor Holtfodt var forsvarsminister fra 8. august 1914 til februar 1919 og personifiserte både rustningsvilligheten og borgerskapets intense hat mot enhver antimilitær agitasjon. I ly av verdenskrigen hadde han for vane å stille kabinettspørsmål for å få igjennom økte militærbevilgninger - ved ett tilfelle stilte han ni kabinettspørsmål i løpet av en formiddag!

Myndighetene strammet til lovene for å demme opp for antimiltær agitasjon. Det var i 1914 at den militære straffelovens paragraf nummer 47 ble innført. Den setter straff for alle "som offentlig søker at ophidse nogen, som hører til den væbnede magt, til uvilje mot tjenesten eller til hat mot militære foresatte eller overordnede." Det som ligger bak lovteksten finner vi hos generalkrigskommisær Bratlie, som i en betenkning samme år mente det måtte være straffbart å forsøke å få vernepliktige til å mene at "landets militærvesen er arbeiderfiendtlig: et middel i de besiddende klassers haand mot arbeiderne." Paragraf 47 ble innført som en midlertidig ordning, men eksister den dag i dag, som et hinder for soldatenes ytringsfrihet og antimilitære agitasjon. Den står som et levende vitnesbyrd om sosialistenes antimilitarisme fra denne perioden.

Samtidig trappet Venstre-regjeringen opp sin kamp for tvungen voldgift for å svinebinde fagbevegelsen fra å streike. Statsminister Gunnar Knudsen, som også var fabrikkeier i Borgestad ved Skien, sa han at "maalet maa være at avskaffe al streikeret."

Polariseringen mellom nasjonalisme og internasjonalisme ble også mer uforsonlig, fordi det i 1914 var 100 år siden 1814 og dermed utpekt som et år med nasjonalistisk selvfeiring. "Fedrelandskjærlighet og sosialisme ble som ild og vann." Hva det kunne bety kan illustreres med en historie fra industristedet Rjukan i mai 1914. Der hadde de borgerlige på stedet sett seg mektig lei på arbeidernes gjentatte 1. mai- markeringer mot militarisme. 1. mai 1914 hadde arbeiderne brukt "det brukne gevær" som fane. Dette var opprinnelig et brevmerke som Ungdomsforbundet hadde laget og som provoserte voldsomt, særlig under 100-årsjubileet. Merket hadde slagordene "Ned med militarismen - Leve Sosialismen" påført. Regjeringen gikk til det skritt å forandre postverkets regler for at det skulle bli forbudt å bruke merket. Hydroingeniørene og småborgerskapet på Rjukan var derfor i godt selskap da de forlangte at politimesteren skulle hindre arbeiderne fra å ha faner med "det brukne gevær". Tinn Forsvarsforening på sin side planla nå en storstilt nasjonalistisk feiring av 17. mai. Arbeiderne nektet å godta politimesterens forbud og arrangerte en antimilitaristisk motdemonstrasjon samme dag: Toget talte vel 1500 menn og kvinner. Omtrent like mange sto langs togruta. Politimesteren følte seg presset fra opphissede funksjonærer og forsvarsvenner. Grep han ikke inn overfor merkene, "vilde han bli anseet som en fattig lus, der ikke var værd fem øre." Tre steder forsøkte politiet og/eller forsvarsvennene å erobre merkene. Hver gang ble de trengt tilbake. Én gang ble en fane tatt, men arbeiderne erobret den straks tilbake. Ved politistasjonen hadde politimesteren samlet sine tropper. To funksjonærer viftet med pistol. Arbeiderne svarte med å kaste stein. Flere ruter i politistasjonen og i politimesterens leilighet ble knust.

Dagen etter at 17. mai var over ville politiet vise at de tross alt var verdt mer enn fem øre, og de arresterte i all stillhet sju mann. Ryktet om at arbeiderne ville befri fangene førte til at politiet påkalte militære. Tidlig om morgenen 19. mai ble 50 mann fra 2. brigades underoffiserskoles øverste klasse sendt med tog fra Kristiania til Rjukan. Myndighetene så så alvorlig på hendelsene at telefon- og telegraflinjer til Rjukan ble sperret. [[Spesial:

.

Endret eksterne lenker

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Det brukne geværs politikk. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20150412201138/http://www.ikkevold.no/bli-medlem-i-fmk/ til http://www.ikkevold.no/bli-medlem-i-fmk/

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 19. jul. 2021 kl. 15:57 (CEST)