Diskusjon:Christopher Tostrup Paus

Sideinnholdet støttes ikke på andre språk.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jeg synes navnet bør være hans vanlige norske navneform Christopher Tostrup Paus. Kalte han seg i Norge for Christopher de Paus ? Det har jeg ikke sett på annet enn et ex libris fra ham. Hilsen Hans Cappelen. — Dette usignerte innlegget ble skrevet av Hans Cappelen (diskusjon · bidrag) (Husk å signere dine innlegg!)

Han står under det navnet i Gerbers adelskalender, og det er vel den formen han ble adlet under av paven. Hvis han brukte det i ex libris også bør han stå under det fordi artikkeltitlene bør bruke mest mulig fullstendige navneformer. Så kan man indikere i artikkelen at forskjellige former ble brukt gjennom å sette det i parentes. — Dette usignerte innlegget ble skrevet av 203.189.168.130 (diskusjon · bidrag) (Husk å signere dine innlegg!)
Den gamle Gerbers adelskalender er notorisk upålitelig og ikke anerkjent idag. Jeg tror få personer idag vil søke etter ham under navneformen Christopher de Paus. Han skal ha vært en ganske festlig, men også selvhøytidelig person, som jeg har hørt om fra folk som møtte ham. Han var min slektning gjennom familien Tostrup. I Norge var han meget forsiktig med å bruke grevetittelen, fordi han ble utsatt for endel erting fra slekt og venner. Hilsen Hans Cappelen — Dette usignerte innlegget ble skrevet av Hans Cappelen (diskusjon · bidrag) (Husk å signere dine innlegg!)
Hans leksikalske interesse er hovedsakelig at han var greve, og jeg minner om at Wikipedia er et internasjonalt prosjekt. Derfor faller det naturlig å ta utgangspunkt i hans titulering som greve, slik den står i hans adelspatent og i adelskalenderen. Det var sikkert mye selvhøytidelig smålighet og Jantelov hjemme i Norge, og misnøye med at en nordmann opplevde å få en adelstittel fra personer som var motstandere av adelskap. Når det gjelder Gerber er det godt mulig at det historisk har vært enkelte som har vært kritiske til deler av hans arbeid, men når det gjelder den pavelige adlingen er kalenderen fullstendig korrekt. I likhet med deg har jeg for øvrig også hørt fortalt om ham fra personer som møtte ham, og kan bekrefte at han mente han var omtrent den fornemste mannen i Norge. — Dette usignerte innlegget ble skrevet av 203.189.168.130 (diskusjon · bidrag) (Husk å signere dine innlegg!)
Jeg forsøkte å legge inn en opplysning som jeg har fra hans og mine slektninger: Han krevde ikke å bli kalt greve eller de Paus i vanlig, sosial omgang, iallfall i sin omgang med medlemmer av slektene Cappelen, Løvenskiold, Prytz og Tostrup. Denne opplysningene synes jeg er av interesse, når det hevdes at norske myndigheter i mellomkrigstiden virkelig skulle ha latt seg presse til å titulere ham greve. I hvilken sammenheng skjedde et slikt press og hvilket resultat ledet det til ? Var det i hans norske pass, i folkeregisteret eller annet sted ? Hilsen Hans Cappelen
Det stemmer helt sikkert at han ikke krevde å bli titulert som greve i vanlig sosial omgang, men påstanden får likevel en noe pussig tone. Jeg tør si at omtrent ingen betitlet skandinavisk adelsmann gjør krav på å bli titulert som greve, baron e.l. i moderne tid i vanlig sosial omgang. Kaare Seeberg Sidselrud som du antagelig kjenner til skriver om saken med norske myndigheter og grevetittelen her [1]. Unnieg 29. des 2006 kl. 00:45 (CET)
Jeg har nå spurt Sidselrud om hvor han har denne opplysning fra som han gir i forbifarten i et uformelt innlegg på det svenske debattforumet. Han kan f.t. ikke huske hvor han har det fra, men skal forsøke å finne det ut. Sidselrud uttaler at han tror det bare var en gang Paus henvendte seg til norske myndigheter i forbindelse med et forhold som gjaldt Paven eller Vatikanet. Det var da han brukte grevetittel og Utenriksdepartementet (?) svarte med å titulere ham greve. Hvis det er dette som er bakgrunnen for opplysningen, så er teksten i artikkelen ganske misvisende. Grevetittelen ble ikke brukt i Finne-Grønns bok Familien Tostrup (1897)som Paus bekostet og der han nevnes i forordet. Paus forærte plansjene til verket Norske Konge-Sigiller (1924) og blir takket i forordet av førstearkivar Chr. Brinchmann, men bare med titlene "godseier, pavelig kammerherre Chr.Paus." Paus gjorde mye bra ved bl.a. finansiering av bøker, så hvorfor presse poenget med den pavelige grevetittel og titllegget "de" foran navnet, som han i sin levetid ble ertet med av familiekretsen og venner, slik at han var ganske forsiktig med å bruke dette i Norge ?Hans C 3. jan 2007 kl. 21:58 (CET)
I lys av opplysningene fra Sidselsrud er det nok naturlig å tone ned det om norske myndigheter og grevetittelen. Unnieg 3. jan 2007 kl. 22:11 (CET)
  • Husk å signere innlegg med å bruke andre knappen fra høyre på verktøylinja i redigeringsvinduet slik at andre også kan følge med tråden i diskusjonen. --Finn Bjørklid 28. des 2006 kl. 12:09 (CET)

Her er historien det vises til, gjengitt i Francis Irgens' biografi over Johannes Irgens:

Ved Irgens' ankomst til Roma eksisterte der i meget mere utpreget grad enn senere et «sort Roma» – det pavelige – som ikke villa ha noget å gjøre med det «hvite», kongelige Roma. Privat kunde nok ministre ved Quirinalet omgås de sorte, men officielt var der ingen forbindelse. Kom en norsk videnskapsmann til Roma for å studere ved Vatikanets bibliotek, var der intet legasjonen kunde gjøre for ham. Men Norge hadde heldigvis en slags uofficiel representant ved Vatikanet. Det var pavelig kammerherre, greve Christopher Paus. Han var blitt katolik et par år før og hadde med stor glede akceptert en stilling som kammerherre med nominel plikt til å tjenestgjøre ved det pavelige hoff en uke om året. Sin pavelige grevetitel fikk han senere. Mange nordmenn vil huske ham som den hjelpsomme, elskværdige gamle herre som skaffet en billetter til konsistorier og adgang til pontifikalmesser. Mange smilte jo litt av den høitidelige kammerherre og hans grevetitel, men alle som henvendte sig til ham fikk god bistand. Forholdet mellem Lilla og Johannes Irgens og kammerherren var altid godt, selv om den gode kammerherre måtte finde sig i mange sarkasmer fra den ene og nokså meget skjenn fra den annen. Engang blev det skjenn også fra ministeren: Elias Kræmmer, alias Anton B. Nilsen, var kommet til Roma og bodde på samme hotel som Paus; de kjendte hverandre ikke. Første morgen opdaget «kræmmeren» en ældre herre som satt i hallen og læste «Politiken». «Kræmmeren», ensom og taletrengt, nærmet sig, kredset omkring, stanset og sa tilslut: «Er De dansk?» «Nei,» svarte Paus og fordypet sig i Politiken. En halv time senere innfandt en fornærmet nordmann sig i legasjonen og beklaget sig! En vemmelig mann som het Paus bodde på hans hotel o. s. v., Irgens svarte omtrent følgende: «Nei hør nu her, Herr Nilsen, tiden like efter frokost er dagens helligste, da ingen forstyrrelse tåles. Hvad ville De synes om De like efter frokost blev antastet av en ukjent mann som spurte om De var finsk eller dansk eller svensk? Nei, De har intet å klage over.» Irgens regnet med at Paus vilde være der innen en time, og det slo til. «Il conte de Paus» blev anmeldt og trådte inn med et snøft: «Det bor en mann på mit hotel som heter Nilsen...» og så kom kammerherrens versjon. Men nu blev det Irgens som skjendte: «Christopher, du skulle skamme dig! Her kommer en elskværdig hyggelig nordmann, forfatter og forretningsmann, og vil være vennlig, når han ser en annen ensom skandinav på samme hotel. Og så svarer du ham på den måte. Jeg vil ikke se dig før du kan fortelle mig at du har invitert herr Nilsen til middag.» Middagen fant sted nogen dager efter. – Ved en annen anledning viste det sig hvor nyttig det var å ha kammerherre Paus i Roma: En norsk katolik bosatt utenlands hadde testamentert sin formue til et katolsk kloster i Belgia og hadde på dødsleiet glemt sine to gamle søstre, som han hittil hadde sørget for. Testamentet var uangripelig; kunde man få Vatikanet til å gjøre sin innflytelse gjeldende så de to gamle damer kunde få litt av arven? Irgens henviste Utenriksdepartementet til Paus som påtok sig hvervet men stillet sine betingelser: Han forlangte en fullmakt i form av et brev på fransk, stillet til: «Son Excellence Monsieur le Comte de Paus... o. s. v.,» og det fikk han. Nu hadde Irgens konsekvent nektet å anerkjenne Paus' grevetitel, ut fra det syn at adelsloven av 1821 forbød enhver norsk borger å bære en adelstitel. Stor var derfor kammerherrens glede, da han kunde legge det departementale brev med grevetitel foran sin ven ministeren: «Der kan du se, Johannes, ditt eget Utenriksdepartement [Irgens var tidligere utenriksminister] anerkjenner min titel som greve.» Men svaret blev en kold dusj: «Kjære Christopher, du gir mig et forøvrig ganske unødvendig bevis på at jeg har rett. For når Utenriksdepartementet sier at du er greve, da må det jo være galt.» Paus forlot legasjonen litt slukøret, men et par måneder efter hadde han fått saken ordnet så de to gamle norske damers alderdom var sikret.

Orden[rediger kilde]

Hva er Det hellige års orden? – Ordensherre (diskusjon) 10. jun 2013 kl. 19:59 (CEST)

Endret eksterne lenker[rediger kilde]

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Christopher Tostrup Paus. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:


Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 6. jul. 2018 kl. 09:59 (CEST)[svar]

Endret eksterne lenker[rediger kilde]

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Christopher Tostrup Paus. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 17. jan. 2022 kl. 22:03 (CET)[svar]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Diskusjon:Christopher_Tostrup_Paus&oldid=22185839»