Diskusjon:Buddhisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Arkiver

Redigeringsforslag 13. november 2017 (Semi-protected)[rediger kilde]

Buddhismen er en verdensreligion stiftet av Buddha i Nord-India på 400-tallet fvt. Om lag 500 millioner mennesker, om lag sju prosent av verdens befolkning, bekjenner seg til buddhismen. Kjerneområdene er Sør- og Sørøst-Asia, Himalaya, Tibet og Mongolia. Den er også spredt til Nord-Amerika og Europa.

Buddha og hans lære står sentralt i buddhismen. Buddha vant «oppvåkning», som innebærer en erkjennelse av De fire edle sannheter, og han oppnådde nirvana («utslukning»), som vil si at han ble fri fra all gjenfødelse. Dette er det endelige målet for alle buddhister.

Buddhisme er ikke bare en religiøs og filosofisk lære, men har gjennom sin etikk satt sterkt preg på de samfunnene den har vært i kontakt med. Buddhismen har vært den fremste formidler av indisk sivilisasjon i Asia og en mektig kulturimpuls innen kunst, litteratur, filosofi og statsstyre gjennom 2500 år. Buddhismen er i dag delt i to hovedtradisjoner: theravada og mahayana.

Troslære Buddhismen overtok den allmennindiske forestillingen om karma («gjerningenes lov»). Karma vil si moralsk kausalitet, slik at den enkeltes livssituasjon blir sett som et resultat av gode og onde handlinger i tidligere liv. Begjær (eller «tørst») og uvitenhet gjør at man gjenfødes fra liv til liv. Samtidig er læren om anatman («ikke-sjel») grunnleggende i buddhismen. Ingen evig eksisterende sjel vandrer rundt i samsara (rundgangen av fødsel, død og ny fødsel), men mennesket består av fem elementer i stadig forandring:

ytre form, fornemmelser, forestillinger, viljesimpulser, og bevissthet. Det endelige mål for det religiøse liv er nirvana («utslukning»), en uforanderlig tilstand der alt begjær og all illusjon har opphørt. Den som har nådd nirvana, blir ikke gjenfødt på nytt.

De fire edle sannheter som Buddha erkjente, er:

Sannheten om lidelsen: Alt er lidelse, alt er forgjengelig, alt er uten evigvarende vesen. Sannheten om lidelsens opprinnelse, som er «tørst» etter sansegleder, eksistens eller tilintetgjørelse. Sannheten om lidelsens opphør: Den opphører når «tørsten» slukkes og uvitenheten (først og fremst i form av forestillingen om et evig bestående «jeg») forsvinner. Sannheten om veien til lidelsens opphør, som skjer ved at en følger den åttefoldige vei. Den åttefoldige vei har tre hovedpunkter:

Etikk: påbud om å avholde seg fra drap, tyveri, usannhet, rusdrikker og ukyskhet, Konsentrasjon: fra besinnelse på kroppens handlinger til dyp meditasjon, og Visdom: klar innsikt i tilværelsens natur. Mens idealskikkelsen i den tidligste buddhismen var arhat («ærverdig»), som ved sin død, i likhet med Buddha, trådte inn i nirvana og derved fjernet seg fra menneskenes verden, vokste det i århundrene før og etter vår tidsregning frem et nytt ideal: bodhisattvaen. Idealet om bodhisattvaen kom til uttrykk i de såkalte mahayana-sutraer (se nedenfor, litteratur), og denne nye retningen ble kalt mahayana («Den store vogn»). Følgerne av mahayana-buddhismen kalte de eldre retningene for hinayana («Den lille vogn»). Denne betegnelsen brukes fortsatt ofte for å skille de eldre skolene fra mahayana-retningene, selv om det opprinnelig var en nedsettende betegnelse. Hinayana omfattet flere forskjellige skoler, hvorav bare én har overlevd til våre dager, nemlig theravada.

THERAVADA Theravada, som betyr De eldstes lære, har i store trekk holdt fast på den tidlige buddhismens lære og munkeliv. Theravada legger vekt på at den enkelte skal oppnå nirvana gjennom meditasjon og intellektuell innsikt, og derved bli en arhat. De fleste theravada-buddhister mener imidlertid at det i praksis ikke lenger er mulig å oppnå tilstanden av arhat; målet for det religiøse liv blir derfor i første rekke å sikre gjenfødsel som menneske, eventuelt gjenfødsel i en himmelsk tilværelsesform, gjennom etisk livsførsel, selvforglemmelse i form av gavmildhet overfor buddhismens institusjoner, og – i den grad det er mulig – meditasjon. På 1900-tallet ble meditasjon utbredt blant theravada-buddhister, ikke bare som tidligere blant munkene, men også blant legfolket. Retningen er dominant i Sør- og Sørøst-Asia.

MAHAYANA Mens samsara og nirvana i de eldre skolene og i theravada-skolene ble betraktet som virkelig eksisterende, diametralt motsatte størrelser, gikk den filosofiske utviklingen i mahayana mer i monistisk retning. Madhyamika-skolen, som ble stiftet av Nagarjuna på 100-tallet evt., lærte at frelsen lå i negasjonen av alle begreper og forestillinger, idet den eneste virkelighet var shunyata («tomheten»). Retningen artet seg derfor som en radikal kritikk av de eldre skolene. Yogachara-skolen, som kan føres tilbake til brødrene Asanga og Vasubandhu (300–400-tallet evt.), stod for en idealistisk filosofi der tilværelsen tenktes helt og holdent å bero på citta («tanken, bevisstheten»). Begge skoler var viktige for mahayana-buddhismens videre utvikling i India og Øst-Asia, og ofte ble madhyamikas «tomhet» identifisert med yogacharas «bevissthet», for eksempel i tantrismen som gjorde seg gjeldende innen den indiske buddhisme fra 500–600-tallet evt., og som kom til å sette sitt preg på buddhismen i Tibet og Nepal.

Sammen med bodhisattva-idealet var tanken om en kosmisk, evig Buddha-skikkelse av vesentlig betydning for mahayana, ofte i form av læren om alle tings iboende Buddha-natur. Særlig i den kinesiske meditasjonsskole, ch'an (japansk zen), var dette en sentral forestilling; den eldre buddhismens betoning av gradvis og møysommelig overvinnelse av «tørst» og «uvitenhet» ble erstattet med «øyeblikkelig oppvåkning». Enhetsfilosofier ble også utarbeidet av de kinesiske skolene huayan (japansk Kegon) og tiantai (japansk Tendai).

Religiøst liv

Budhisttempel i Colombo, Sri Lanka av Per Harald Olsen/NTNU. CC BY SA 3.0 

Kontinuiteten i buddhismens historie utgjøres av den monastiske orden (sangha), hovedsakelig organisert innen klosterlivets ramme. Munkene og de mer fåtallige nonnene har stort sett den samme livsform i alle buddhistiske land, og følger lignende regler. Klostrene kan imidlertid variere fra store klosteruniversiteter, utbredt i India før rundt 1100 evt. og i nyere tid vanlig i Tibet, til små landsbyklostre med lokal rekruttering.

Ritualer er svært viktig i buddhismen, både for legfolk og for munker og nonner. I theravada-land er det særlig paritta, resitasjon av spesielle, korte tekster fra de hellige skrifter (Tripitaka), som er utbredt. Denne resitasjonen utføres av munkene og tjener til å beskytte både mennesker og eiendom. Kult av guddommer og pilegrimsferder til hellige steder, for eksempel til Adam’s Peak på Sri Lanka, er viktig.

De ulike tradisjonene innen mahayana-buddhismen har et særlig rikt rituelt liv, der spesielt kulten av de mange buddhaer og bodhisattvaer står sentralt. Også innen mahayana er pilegrimsreiser en viktig religiøs aktivitet, ikke minst for legfolket.

I land i Øst-Asia, der buddhismen finnes side om side med andre religioner som taoismen i Kina og shinto i Japan, har ofte buddhismen spesielle funksjoner i det religiøse liv, især for legfolkets vedkommende. Det er for eksempel gjerne buddhistmunker som utfører de religiøse ritualer som hører til begravelser, og som skal sikre den avdødes ve og vel i det hinsidige. Buddhismens lære og karma innebærer nemlig at munkene ansees for å ha innsikt i gjenfødelsens sammenheng.

Utbredelse Buddhismen ble fra første stund utbredt av munker, bhikkhu («tiggere»), som ble forsørget av legfolket. Munkene, som opprinnelig var omvandrende (unntatt i regntiden), dannet etter hvert permanente klostersamfunn. Særlig under keiser Ashoka (272–236 fvt.), som selv ble buddhist, fikk den stor utbredelse, og ble også innført på Sri Lanka.

Theravada ble utbredt sjøveien til Sri Lanka og til Sørøst-Asia (Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam), mens mahayana nådde Tibet fra Nepal og Kashmir. Langs karavaneveiene i Sentral-Asia nådde buddhismen Kina og spredte seg derfra til Korea, Japan og Vietnam, hovedsakelig i form av mahayana. Buddhismen har vært aktivt misjonerende og kunne så sent som på 1500-tallet vinne et helt folk for seg, nemlig mongolene. I India førte invasjoner sammen med hinduismens gjenoppblomstring til at buddhismen gradvis ble fortrengt, inntil den praktisk talt forsvant i løpet av 1100-tallet. Som en følge av islams fremrykking forsvant den også fra Øst-Iran, Sentral-Asia og Indonesia.

I dag ligger buddhismens kjerneområde i Tibet og Himalaya-regionen, samt i Sør- og Sørøst-Asia. Ifølge Pew Research Center er det i dag omtrent 488 millioner buddhister i verden (2010). Nesten 99 prosent av disse bor i Asia. I Tibet er nærmere 100 prosent av den tibetanske befolkningen buddhister eller tilhengere av bonreligionen. I både Thailand og Kambodsja er rundt 95 prosent av befolkningen buddhister, i Myanmar rundt 80 prosent og i Sri Lanka rundt 70 prosent. Buddhismen er også viktig i Vietnam, Japan, Taiwan og Mongolia. Det er også mange buddhister i Sør-Korea. I den vestlige verden finnes det om lag fem millioner buddhister (2010). Det finnes buddhistiske organisasjoner og grupper i de fleste land i Europa, også i Norge. RotaDerp (diskusjon) 13. nov. 2017 kl. 17:20 (CET)

Her er det for vanskelig å se hva det er som skal endres, for at noe kan gjøres. For mye vil bli mistet av å kopiere direkte inn. Telaneo (Diskusjonsside) 3. feb. 2018 kl. 13:12 (CET)

Redigeringsforslag 3. april 2019 (Semi-protected)[rediger kilde]

Budhsimen har ikke noen guder 193.156.161.50 3. apr. 2019 kl. 10:56 (CEST)

Allerede i første setning i artikkelen står det at buddhismen er ikke-teistisk. Dette poenget kommes det tilbake til flere ganger i løpet av artikkelteksten. - Soulkeeper (diskusjon) 3. apr. 2019 kl. 12:12 (CEST)