Det vinker til meg i denne kveld

«Det vinker til meg i denne kveld» eller «Kristine Valdresdatter» som den også kalles, er en vise fra romanen Kristine Valdresdatter skrevet av den norsk-amerikanske forfatteren Hans Andersen Foss. Romanen kom først ut i Decorah, Iowa, men ble også svært populær i Norge. Romanen ble filmatisert Kristine Valdresdatter i 1930.

Grunnstykkene i boka skal være sanne. Kristine Valdresdatter fra Vang i Valdres og en venninne, som var seterjente, fikk tilbud om å reise til England. Der skulle de få en utdannelse, og bo sammen med det fine borgerskapet av den engelske Lord Wakefield. Jentene var da 17 år. Wakefield prøvde å få Kristine gift inn i det fine lag av engelsk storstand, men Kristine hadde en ungdomsvenn Harald som hun hadde mistet kontakten med, men ikke kunne glemme. Hun trodde han var død i et skipsforlis, men Harald hadde kommet til England og oppdaget at Lord Wakefield gjorde kur til jenta hans. Kristine trivdes ikke i England, og en kveld sto hun ute og sang «Det kling i mot meg i denne kveld, en tone fri, det er et vårbud i fra Valdres fjell». Harald hørte dette, og ga seg til kjenne, og fridde til henne. De bestemte seg for å reise tilbake til Norge. De engelske storfolkene fikk nærmest sjokk når de innså at Kristine var sammen med kusken til en av lordene. Men Harald gikk frem til sine høye herrer, og ba om Kristines hånd. Harald og Kristine tok båt til Bergen, og reiste så videre til Vang i Valdres. Der bygde de seg hus og levde godt.

Visa er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 8 med Rita Engebretsen.

Teksten

1. Det vinker til meg i denne kveld en blomst så skjønn,
   det er vårbud fra Valdres fjell, fra granen grønn,
   det er et pust ifra Hugatinden, der sendes over med nordøstvinden
   fra Valdres skjønn, til meg i lønn.
2. Det hvisker til meg i denne kveld så ømme ord,
   det er vårbud fra Valdres fjell i høye nord.
   Skal tro de vet at jeg sukker, greder, det lyder fromt som når barnet beder,
   sitt Fader vår hos far og mor.
3. Det lyder for meg i denne kveld en sang så mild,
   det er vårbud fra Valdres fjell, en fugletrill.
   Og så en lyd i fra seterluren, fra berget rett over Mindeuren
   å Gud hvor rart, hvor lyst og klart.
4. Å fikk jeg flytte i denne kveld til hjemmets dal,
   og blott et pust ifra Valdres fjell så frisk og sval.
   Ja, tenk om blott jeg nu kunne flytte til arvestuga, den simple hytte
   for gyldne hall og gullpokal.
5. Men uff jeg ønsker meg hjem ikveld til gamle Vang,
   jeg glemmer visst han har sagt farvel for siste gang.
   Jeg glemmer visst han er død, begravet, blant tang og siv ut på ville havet,
   foruten sang og klokkeklang.
6. Men hvorfor lenges jeg hjem just nu, når klart jeg ser,
   at han som fylte min hele sjel, han er ei mer.
   Å nei da ønsker jeg heller døden, og møter oppe i morgenrøden
   blant englehær min Harald kjær.
7. Hva jeg da ønsker i denne stund, du, Herre vet,
   det er der ute på havets bunn jeg vil gå ned,
   der vil jeg finne den plass han sover, og dermed er mine lengsler over,
   da har jeg fred i evighet.

Kilder

• De gamle visene med Alf Prøysen, Forlaget For alle, 1972
• «Sangene i våre hjerter» av Elin Prøysen, Damm 2007