Den britiske gruvearbeiderstreiken 1984–1985

Den britiske gruvearbeiderstreiken var en større industriell aksjon og arbeidskonflikt som rammet Storbritannias kullgruveindustri i årene 1984 og 1985 i den britiske kullindustrien. Hensikten var et forsøk på å forhindre nedleggelser av gruver som var betraktet som ulønnsomme i kullindustrien, som hadde blitt nasjonalisert i 1947. Den ble ledet av Arthur Scargill fra National Union of Mineworkers (NUM) mot National Coal Board (NCB), et statlig organ. Motstanden mot streiken ble ledet av den konservative regjeringen til statsminister Margaret Thatcher, som var fast bestemt på å redusere fagforeningenes makt. Streiken regnes som et avgjørende punkt i den britiske arbeiderbevegelsens historie, og sees ofte som slutten på fagbevegelsens storhetstid i landet.

Kullgruveindustrien var i stor grad nasjonalisert, og sterkt subsidiert. Regjeringen og dens støttespillere mente at industrien var døende, og at man på et tidspunkt måtte slutte å holde den i live gjennom økonomisk støtte. Kritikere påpekte at Storbritannia hadde en større produktivitet i kullgruveindustrien enn andre steder i Europa og Nord-Amerika, og at problemet var at den britiske industrien fikk mindre subsidier enn konkurrenter i andre land.

Streiken endte med at National Union of Mineworkers (NUM) led nederlag. den konservative regjeringen kunne dermed fortsette med sitt program for et fritt marked med privat eierskap og mindre subsidier. NUMs politiske makt var fullstendig knust, og noen få år senere måtte Labour Party tilpasse seg den nye politiske virkelighet.

Konflikten førte til dype konflikter i det britiske samfunnet. Det var ved flere tilfeller sammenstøt mellom streikende og streikebrytere. Politiet ble sterkt kritisert av mange for sin rolle i disse sammenstøtene, fordi mange mente politiet tok side i konflikten. Voldelige konfrontasjoner mellom flygende streikevakter og politiet preget den årelange streiken, som endte med en avgjørende seier for den konservative regjeringen og tillot nedleggelsen av de fleste av Storbritannias kullgruver. Mange observatører anser streiken som «den bitreste arbeidskonflikten i britisk historie».^[1]^[2] Antall arbeidsdager som gikk tapt på grunn av streiken var over 26 millioner, noe som gjør den til den største siden generalstreiken i 1926.^[2] Journalisten Seumas Milne sa om streiken at «den ikke har noen reell parallell – i størrelse, varighet og innvirkning – noe sted i verden».^[3]

Referanser

↑ «1984: The beginning of the end for British coal», BBC News
1 2 Strikes Around the World, 1968–2005: Case-studies of 15 Countries, Amsterdam: Amsterdam University Press. 2007. s. 352–354. ISBN 978-9-05260285-1.
↑ Milne, Seumas ([1994] 2004): The Enemy Within: The Secret War Against the Miners. London, UK and New York, USA: Verso. s. ix, 18–19, 23. ISBN 978-1-84467-508-1. s. 18–19 gi detaljer om utbetalingene til gruvearbeidere fra slaget ved Orgreave i 1991.

Eksterne lenker

(en) UK miners strike (1984) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Miner's Advice – nettsted som gir informasjon og hjelp til tidligere kullgruvearbeidere
Den offisielle nettstedet til NUM
Et blikk på dagens gruvedrift

[1] «1984: The beginning of the end for British coal», BBC News

[Amsterdam-2] 1 2 Strikes Around the World, 1968–2005: Case-studies of 15 Countries, Amsterdam: Amsterdam University Press. 2007. s. 352–354. ISBN 978-9-05260285-1.

[3] Milne, Seumas ([1994] 2004): The Enemy Within: The Secret War Against the Miners. London, UK and New York, USA: Verso. s. ix, 18–19, 23. ISBN 978-1-84467-508-1. s. 18–19 gi detaljer om utbetalingene til gruvearbeidere fra slaget ved Orgreave i 1991.

[1]

[2]

[3]