De ti oljebud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra De 10 oljebud)
Hopp til navigering Hopp til søk

De ti oljebud eller de ti oljepolitiske bud er tilnavn brukt om hovedkonklusjonene i innstilling nr. 294 fra Stortingets utvidete industrikomité i 1971, under behandling av stortingmelding nr. 76 om petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. De ti hovedkonklusjonene ble stående som et viktig grunnlag for videre politisk styring av petroleumsviksomheten, med tilhørende lovverk.

Stortingsmelding nr. 76[rediger | rediger kilde]

Stortingsmelding nr. 76 (1970-71) fra Industridepartementet ble laget for å gi en samlet redegjøring til Stortinget om petroleumsvirksomheten i Nordsjøen og for å trekke opp retningslinjer for denne virksomheten.[1] Produksjonen fra det første feltet i Nordsjøen, Ekofiskfeltet, startet 6. juni 1971. I tillegg til Ekofisk var det funnet flere felt, inkludert Tor og Eldfisk.

Meldingen inneholdt en oversikt over selskap som var gitt rettigheter i Nordsjøen, og aktiviteter og oljefunn er beskrevet. Retningslinjer for videre virksomhet drøfter konsesjonsbehandling, utenrikspolitikk og forholdet til EF, skatte- og avgiftsspørsmål, miljøspørsmål og distriktpolitikk.

Meldingen inneholdt også en betekning skrevet av ekspedisjonssjef Jens Evensen i Utenriksdepartementet, «Oversikt over oljepolitiske spørsmål bl.a. på bakgrunn av utenlandsk oljelovgivning og utenlands konsesjonspolitikk».

Behandling i den utvidete industrikomité[rediger | rediger kilde]

Industrikomitéen i Stortinget behandlet meldingen våren 1971. For anledningen var komitéen utvidet med to medlemmer fra utenriks- og konsitusjonskomitéen, Knut Frydenlund og Erling Petersen. Formann i komitéen var Theodor Dyring fra Senterpartiet.

Innstillingen fra komitéen ble framlagt Stortinget og behandlet 14. juni 1971. Hovedkonklusjonene i innstillingen var[2]

Sitat– Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, vil komiteen i tilslutning til dette gi uttrykk for:
  1. At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.
  2. At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje.
  3. At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.
  4. At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.
  5. At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.
  6. At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.
  7. At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.
  8. At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
  9. At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.
  10. At norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver.
Sitat

Erklæringen gir et bilde av hva det politiske miljøet ønsket å oppnå gjennom framtidige politikk og hvilke statlig styringsgrep en mente var nødvendig for å nå målene. Innstillingen inneholder en konkret anbefaling om opprettelse av Statoil. Komitéen understreker at virksomheten kan få utenrikspolitiske og dermed sikkerhetspolitiske konsekvenser. Miljø er nevnt, men ikke sikkerhet. Innstillingen uttrykker et ønske om nasjonal kontroll, og for å oppnå dette må en utvikle norsk kompetanse og kunnskap om petroleumsvirksomhet.

Tilnavnet «de ti oljebud»[rediger | rediger kilde]

Under behandling av innstillingen i Stortinget var Rolf Hellem fra Arbeiderpartiet saksordfører, på vegne av industrikomitéen. Da han presenterte innstillingen for Stortinget, brukte han tilnavnet «de ti oljebud» om hovedkonklusjonene – som han selv hadde utformet – og dette tilnavnet ble sittende.[3][4][5]

Hovedkonklusjonene fra innstillingen ble viktige i den senere utformingen av norsk oljepolitikk og lovverket for petroleumsvirksomheten.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stortingmelding nr. 76 (1970-71)
  2. ^ Innstilling nr. 294 (1971)
  3. ^ «Møte mandag 14.juni». Stortingstidende. Besøkt 16. januar 2021. 
  4. ^ a b Stortingmelding nr. 28 (2010-2011)
  5. ^ «Mannen som skrev de ti oljebud». www.norskoljeoggass.no. 18. november 2016. Besøkt 14. juni 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]