Brinell hardhetstest

Kraft diagram. For å gjøre testene mest mulig nøyaktige, finner man middelverdien på diagonalen i avtrykket fra kulen d ved å legge sammen d₁ og d₂ og dele på 2.

Brinell hardhetstest er en metode for å teste et materiales evne til å motstå plastisk deformasjon, som ble oppfunnet av svensken Johan August Brinell, overingeniør ved Fagersta Bruks AB. Metoden ble presentert ved Verdensutstillingen i Paris 1900, og er av de eldste metodene for nøyaktige målinger av hardhet. Den egner seg best for å måle hardheten i myke og middels harde materialer. Når verdiene kommer over BHN 630 blir målingene mindre nøyaktige og over BHN 739 blir det umulig å gjøre målinger selv med en kule av wolframkarbid.

Prinsippet går ut på å måle et materiales evne til å motstå plastisk deformasjon, slik som i Vickers hardhetstest og Rockwell hardhetstest. En typisk test går ut på å presse en kule på 10 millimeter i diameter av herdet stål eller wolframkarbid ned i prøven med en vekt på vanligvis 3000 kg, og måle diagonalene i avtrykket. Disse settes inn i en formel sammen med diameteren og lasten på kulen. Verdiene oppgis i enheten HB (Hardness Brinell) eller BHN (Brinell Hardness Number). Formelen ser slik ut.

${\mbox{BHN}}={\frac {2F}{\pi D({D-{\sqrt {(D^{2}-d^{2})}})}}}$

Der:

F = Den anvendte lasten (kgf)

D = diameter av kulen (mm)

d = diameter av avtrykket (mm)

I Brinell hardhetstest blir det ut ifra hardheten på materialet som skal testes, ofte brukt kuler som varierer fra 5 til 10 mm og laster fra 500 til 3000 kg. Noen ganger brukes det kulediameter ned til 1mm og last ned til 1 kg. Slike tester med små laster kalles baby Brinell tester.

Se også

• Hardhet (materialvitenskap)