Bosporos-tyskere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kirken til den tysskspråklige evangeliske menighet i Tyrkia, i Istanbul-distriktet Beyoğlu.
Den tyske ambassadørs historiske sommerresidens

Bosporus-tyskere kalles de etnisk tyske og østerrikske som er bosatt i Tyrkia og især i Istanbul, og som tildels stammer fra innvandrede familier fra annen del av 1800-tallet. De ble i 2009 anslått til å være om lag 25 000 personer.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

For det meste er de europeiske utlendinger som gjennom århundrer har bodd i Istanbul, for eksempel italienske handelsfolk, forsvunnet eller skrumpet hen til ubetydelige antall. På 1800-tallet var det også fortsatt en betydelig kristen ikke-tyrkisk befolkning fra nærmere regioner i byen (grekere, armenere – kalt levantinere (Leventi). Disse utenlandske segmenter har satt et preg på Istanbuls nyere bybilde, blant annet med sin jugendstil som det ble bygd i på mange hold i metropolen.

Den første tyske innvandrerbølge til Istanbul kom som håndsverkere og handelsfolk, og senere som rådgivere knyttet til den tyske militærmisjon i Det osmanske rike[2] for å bygge opp og modernisere den osmanske hær. Blant de sist nevnte kan nevnes offiserene Colmar von der Goltz og Otto Liman von Sanders. En kritisk kronikør fra disse år var den tyske journalist Friedrich Schrader, som arbeidet og levde i Istanbul fra 1891 til 1918. I sin bok «Eine Flüchtlingsreise durch die Ukraine» beskriver han de viderverdigheter som vederfor bosporos-tyskerne etter krigsnederlaget i 1918.[3] Nesten alle tyskere og østerrikere ble internert og deportert av de allierte. Blant unntakene kan nevnes dem som var tilknyttet det osmanske hoff, som hoffkapellmester Paul Lange, far til den amerikanske dirigent Hans Lange.

I 1852 ble det første tyske sykehus[4] grunnlagt i Istanbul, i 1868 den tyske Oberrealschule[5] (nå Deutsche Schule Istanbul, Özel Alman Lisesi), og senere İstanbul Lisesi.

Under nasjonalsosialismens tid fant mange landflyktige eller fra Tyskland og Østerrike fordrevne vitenskapsfolk og kunstnere sin tilflukt i Tyrkia. Blant dem kan nevnes billedhuggeren Rudolf Belling, arkitekten Bruno Taut og komponisten Paul Hindemith. Det var om lag 1000 tyskere og østerrikere i gruppen som i 1938 var blitt erklært statsløse, og deres familier.

En tredje bølge kom fra og med 1970-årene, overveiende forretningsfolk tilknyttet tyske selskaper eller deres partnerselskaper i Tyrkia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Baedeker Allianz Reiseführer Istanbul, s 17, lest 16. juli 2009.
  2. ^ Deutschsprachige türkische Internet Bücherei: Die deutsch-türkischen Erziehungsbeziehungen während des Ersten Weltkrieges Arkivert 20. mars 2012 hos Wayback Machine.
  3. ^ Dr Friedrich Schrader: Eine Flüchtlingsreise durch die Ukraine. Tagebuchblätter meiner Flucht aus Konstantinopel. J.C.B. Mohr (Paul Siebeck), Tübingen 1919: Online-Buch der Staatsbibliothek Berlin
  4. ^ Webseite des deutschen Krankenhauses in Istanbul: Alman Hastanesi Arkivert 9. mai 2011 hos Wayback Machine.
  5. ^ Angaben der offiziellen Webseite zur Geschichte der Deutschen Schule in Istanbul:Deutsche Schule Istanbul

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anne Dietrich: Deutschsein in Istanbul. Nationalisierung und Orientierung in der deutschsprachigen Community von 1843 bis 1956 Leske & Budrich, Opladen 1998 ISBN 3-8100-2188-1
  • Barbara Radt: Geschichte der Teutonia. Deutsches Vereinsleben in Istanbul 1847-2000 Deutsches Orient-Institut, Istanbul 2001 ISBN 3-935556-97-7
  • Hubert Wilschowitz: Deutschsprachige Katholische Gemeinde in der Türkei 1954-1979. Ein Überblick in Berichten, Aufsätzen und Geschichten Blümel, Istanbul 1979

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]