Bolero (Chopin)
Boleroen, op. 19, var skrevet av Frédéric Chopin i 1833 og utgitt året etter. Det er et av hans mindre kjente pianostykker, selv om det er blitt innspilt mange ganger.
Den generelle tonearten til Bolero er vanskelig å bestemme. Verket åpner med tre unisone oktaver i G fortissimo, så en lang introduksjon i C-dur, før hoveddel av Boleroen er i A-moll. Det er avbrutt av seksjoner i A-dur, Ass-dur, Bess-moll og B-moll før det vender tilbake til A-moll. Det ender i en triumferende A-dur.
Verket var dedisert til den skotskfødte, men halvt franske Mademoiselle la Comtesse Émilie de Flahaut,[1] som da bare var 14 år gammel, men som seinere ble grevinner av Shelburne.
Den åpenbare inspirasjon for Boleroen var Chopins vennskap med den franske sopranen Pauline Viardot. Faren til Pauline, den kjente spanske tenoren Manuel Garcia, hadde introdusert boleroer til Paris da Chopin kom til byen.[2] Biografen hans, Frederick Niecks, spekulert på at det var inspirert av Boleroen i Daniel Aubers La muette de Portici fra 1828.[3]
Til tross for det tilsynelatende spanske anstrøket i stykket, har det blitt beskrevet som en polonese i forkledning, eller en bolero à la polonaise,[3] som med sine rytmer minner mer om den nasjonale dansen fra Chopins hjemland enn noe spansk. Det var skrevet fem år før Chopin besøkte Spania for første gang i 1838.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Otto-Haas Music
- ^ Naxos Arkivert 2. april 2012 hos Wayback Machine.
- ^ a b Chopin Files Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine.