Betlerstien

«Betlerstien» er en vise som er gjengitt i forskjellige skillingstrykk. Den kan spores tilbake til midten av 1700-tallet. Alf Prøysen kalte denne visen «En moders hjerte», da han presenterte den i bladet «Magasinet for alle» i 1954.

Teksten

1. På betlerstiens lange kalde sletter frosset av den kalde nordenvind,
   i mellom skogens lakendune dekke der blinker bleke matte stjerners skinn.
2. En moder går med sin tvende spede til nærmeste sted for å betle brød,
   skjønt betlerstien den er tung å trede og vinterens kolde snø er tung å trø.
3. O Gode gud her opp til deg jeg beder jeg makter ei og natten stunder til,
   o gode Gud hvor får jeg til dem kleder at skjule dem mot nattens kalde vind.
4. Til sist hun klærne ut av seg river i dem innsvøpet hun de tvende små,
   sitt eget liv hun glad til offer giver seg selv hun legger naken ovenpå.
5. Tungt natten går og neste morgen rinner en vandrer finne henne kold og stiv,
   men snart han hennes kleder av dem river i dem har begge hennes spede liv.
6. O du utømmelige modershjerte nest gud bærer hun en kjærlighet så stor,
   den flammer ut i første fødselssmerte og slukner ei i gravens kolde jord.

Kilder

• Per Johan Skjærstad: Gode gamle viser frem fra glemselen, Gyldendal 1982