Bergmanns regel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bergmanns regel eller Bergmanns lov (introdusert i 1847) er en hypotese som hevder at «hos jevnvarme (varmblodige) arter har kroppsstørrelsen en tendens til å øke når gjennomsnittstemperaturen i miljøet synker». Altså, jo kaldere klima arten lever under, dess større blir den fysisk. individer som lever nær polene blir altså fysisk større enn individer som lever nær ekvator, forutsatt at de er av samme art.

Senere har hypotesen blitt motbevist en rekke ganger. Blant annet gjennom at det lille rovpattedyret snømus (Mustela nivalis) har en omvendt strategi. Den blir altså mindre og mindre til lenger nord den lever. Andre har senere forsøkt å hevde lignende hypoteser, for eksempel at det er hjertets volum og transportegenskaper påvirker variasjonen kroppsstørrelse i henhold til breddegradene. I 2011 lanserte Michael A. Huston og Steve Wolverton en ny hypotese for geografisk variasjon i kroppsstørrelse basert på tilgjengeligheten av næring.[1]

Teoriens far var den tyske zoologen Carl Bergmann (født 18. mai 1814 – død 30. april 1865), som egentlig het Carl Georg Lucas Christian Bergmann.

Referanser[rediger | rediger kilde]