Bergensbanevisa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Bergensbanevisa» er et skillingstrykk som skal være laget av Ferdinand Iversen, en rallar som arbeidet noen år i Sverige, og senere ved Bergensbanen. Skillingsvisen kom på trykk i aviser og blader. Opphavsmannen selv trykket dem også opp som skillingstrykk, og reiste rundt og solgte dem. «Bergensbanevisa» er fra 1908, og er en av de mest kjente visene hans. Den synges til melodien Ved Bohusläns kyster.

Teksten[rediger | rediger kilde]

1.Blant villeste fjelle i ødeste trakt en bane fra Bergen vi ferdig har lagt,
på skinnene ruller det lastede tog hvor ulven for år siden jog.

2.Fra øst og til vestland et ferdselens band er knyttet av rallarens dyktige hand,
men lønnen var liten som staten oss ga kun ofte en kranseløs grav.

3.Her reistes et verk i den evige sne som fremtides slekter med stolthet kan se,
her trossedes faren med skjemt og med sang til feiselens liflige klang.

4.I Grotust barakke ved høyfjellets topp jeg stemmer min harpe i kveldstunden opp,
jeg sjunger om banen som ferdig vi fikk tross snestormens gjevne musikk.

5.Jeg sitter og lytter til uværets gru det er som om ruten vil springe i tu
men rallarens liv er med stormene vandt vi titt har det verre iblant.

6.Det knaker i brakken som løftes den vil fast bolterne binder i fjellet den til,
men sikker den stander i dag som i går som rallaren år etter år.

7.Jeg minnes i vår da på fjellet vi kom provianten var oppsluppet kassen var tom,
og sjefen oppsøkte og ventet på knog og straks han i arbeid oss tok.

8.Vi ganger til knoget tunnelen den står som da vi forlot den det forrige år,
i skakten vi skrømmer i bund og i tak og snart lyder salvenes brak.

9.I storm og i stille vi hugger på rad, og uken den ganger så munter og glad,
når savnet av flickor gjør rallaren stur han tager til byen en tur.

10.Vi driver tunnellen med gladeste sang og salvene smeller en sommer så lang,
her er et forandring thi livet oss bød en kamp for det daglige brød.

11.Vår mat den er kraftig men simpel for den der dovner sitt liv i det gudfylte hjem,
men smaker den gjør thi vår kokke hun er lik snusen vi alle har kjær.

12.Nu har jeg besjunget om rallarens ferd en prest er han bleven ei heller en lerd,
men midt i vårt samfunn med heder han står en heder som mengden ei når.

13.Nu kjører man stolt på arbeidernes verk for flotte kupéer en jernhest så sterk,
men midt i berusningens glimmer og prakt man glemmer hvem banen har lagt.

14.Og når den skal åpnes til krig og til fred,med herlige fester og kongen er med,
hvem tenker å ham som på anlegget ga sin ungdom, sitt liv for en grav.

15.Men nu vil jeg slutte min vise med hast mens plogen ved Finse i sne sitter fast,
når linjen er åpen vi siger farvel til Noriges værharde fjell.

16.Hvis nogen vil vite hvem sangeren er så er jeg en kompis av rallaren her,
i fjell og tunneller jeg arbeidet har og sist jeg ved grusningen var.

Kilder[rediger | rediger kilde]