De åtte banner
De åtte banner (mandsjuisk: Gūsa, kinesisk: 八旗, pinyin: Baqí) var forvaltningsenheter i Kina under Qing-dynastiet, og gjaldt for det mandsjuiske herskerfolket. Alle mandsjuer tilhørte et av de åtte banner. Opprinnelig var systemet knyttet til stammetilhørighet, men det tok ikke lang tid før den militære organisasjon fulgte samme raster idet hvert banner ble forpliktet til å stille et visst antall soldater til nasjonens rådighet. Det hankinesiske motstykket til de mandsjuiske åtte banner var det grønne banner.
Det var herskeren Nurhaci som innførte bannersystemet tidlig på 1600-tallet. Senere skulle det bli en av de viktigste bærebjelker i Qing-dynastiets samfunnsorden. De åtte bannerne hadde både militære og sivile oppgaver. Til å begynne med var det fem bannere som var understilt keiserlige prinser, men etterhvert ble alle åtte umiddelbart understilt keiseren.
Etter at Kina ble erobret av mandsjuene i 1644 skjedde det en tiltagende profesjonalisering og byråkratisering av de mandsjuiske bannere. Etterhvert ble både hankinesere og mongoler opptatt i bannerne. Rundt år 1700 var 65 % av alle bannermenn kinesere, 19 % var mongoler og bare 16 % mandsjuer. Ikke desto mindre innehadde sistnevnte gruppe 2/3 av alle høyere statlige embeder. Kinesere ble ikke betrodd høyere administrative oppgaver, uansett bannertilhørighet.
De største og viktigste bannergarnisonene under Qing-dynastiet lå i Beijing, Xi'an og Hangzhou. Det var også stasjonert viktige enheter i Mandsjuria, Yunnan, langs Yangzifloden og langs Keiserkanalen. Enhetene var oppbygd hierarkisk. Den minste enheten var på 300 mann og ble kalt niru (Zuǒlǐng, 佐領). En gruppering av fem niru ble kalt jalan (Cānlǐng, 參領). Fem jalan ble så til et banner (Gūsa; Qí, 旗). Dette rasteret er imidlertid bare retningsgivende; det var tidvise og varierende avvik fra det.
Med tidens løp ble mange kinesiske og mongolske bannerenheter tilbakeført til sivilstanden, eller integrert i det grønne banners hær. Mot slutten av Qing-dynastiet ble alle som var tilhørige ett av de åtte banner, uansett nasjonal bakgrunn, betraktet som mandsjuer av de kinesiske republikanere.
Under Kinas erobring på 1600-tallet var bannersystemet et slagkraftig militært redskap, men det forvitret etterhvert. Under opiumskrigene og Taipingopprøret fremstod de som heller uegnede for 1800-tallets mooderne krigføring. Dermed gikk Qing-keiserne over til et militærsystem med en hær bygd opp etter vestlige forbilder. Formelt bestod bannersystemet likevel til dynastiets undergang i 1911.
De åtte banner
[rediger | rediger kilde]| Banner | Norsk | Mandsjuisk | Kinesisk |
|---|---|---|---|
|
Det rene gule banner |
Gulu suwayan i gūsa |
正黃旗 Zhenghuangqi |
|
Det innrammede gule banner |
Kubuhe suwayan i gūsa |
鑲黃旗 Xianghuangqi |
|
Det rene hvite banner |
Gulu šanggiyan i gūsa |
正白旗 Zhengbaiqi |
|
Det innrammede hvite banner |
Kubuhe šanggiyan i gūsa |
鑲白旗 Xiangbaiqi |
|
Det rene røde banner |
Gulu fulgiyan i gūsa |
正紅旗 Zhenghongqi |
|
Det innrammede røde banner |
Kubuhe fulgiyan i gūsa |
鑲紅旗 Xianghongqi |
 |
Det rene blå banner |
Gulu lamun i gūsa |
正藍旗 Zhenglanqi |
|
Det innrammede blå banner |
Kubuhe lamun i gūsa |
鑲藍旗 Xianglanqi |
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. München 2001. ISBN 3423307951