Den athanasianske trosbekjennelse

Den athanasianske trosbekjennelse, (latin: Athanasium eller Quicunque vult etter de latinske innledningssordene) er en tidlig kristen trosbekjennelse.

Etter tradisjonen skulle kirkefaren Athanasius av Alexandria, erkebiskop i det 4. hundreåret, ha vært den første til å formulere trosbekjennelsen, men det er i dag enighet om at den må være nyere, og at Athanasius ikke kan være opphavsmannen.

Den første kjente siteringen av trosbekjennelsen er av en biskop i det sydlige Gallia (Frankrike), Caesarius av Arles, som virket som forfatter ca. 520-42. Den er uttrykkelig omtalt ved et konsil i Autun i Burgund i 670. Den har brodd mot arianismen og den presiserer læren om den hellige treenighet og læren om inkarnasjonen.

Den athanasianske trosbekjennelse er holdt som et dogmatisk skrift i mange vestlige kirker, herunder Den romersk-katolske kirke, Den anglikanske kirke og de evangelisk-lutherske. I østkirken og i de reformerte kirkene ble denne trosbekjennelsen ikke brukt.

Sammen med den apostoliske trosbekjennelse og den nikenske trosbekjennelse er denne regnet blant de tre oldkirkelige trosbekjennelser, og slik er den også, sammen med Den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme, en del av Den norske kirkes bekjennelsesskrift.

Trosbekjennelsen

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten,
idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet.
For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den hellige ånds.
Men Faderens og Sønnens og Den hellige ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig.
Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den hellige ånd.
Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den hellige ånd.
Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den hellige ånd.
Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den hellige ånd.
Og likevel er det ikke tre evige, men én evig,
likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.
På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den hellige ånd allmektig,
og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.
Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den hellige ånd Gud,
og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den hellige ånd Herre,
og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.
For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer.
Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.
Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født.
Den hellige ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.
Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.
Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre,
men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.
Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten.
Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske.
Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske:
Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er menneske av sin mors vesen, født i tiden,
fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød,
lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom.
Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus,
én, ikke ved en forvandling av guddommen til kjød, men ved manndommens opptakelse i Gud,
i det hele én ikke ved en sammenblanding av vesen, men ved personens enhet.
For likesom den fornuftige sjel og kjødet er ett menneske, således er Gud og menneske én Kristus,
som led for vår frelse, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag,
for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faderens høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde.
Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger.
Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild.
Dette er den felles kristne tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig.

Litteratur

Skarsaune, Oskar: Troens ord – De tre oldkirkelige bekjennelsene, Oslo, Luther Forlag 1997.