Aristobulos I
Judas (Yehudah, hebraisk: יהודה) Aristobulos I (styrte 104–103 f.Kr.), den første herskeren av det hebraiske hasmoneiske dynastiet som kalte seg selv «konge» og den første jødiske herskeren siden det babylonske forvisningen som tok tittelen konge. Han regjerte offisielt som konge og yppersteprest.
Han var den eldste av de fem sønnene til ypperstepresten Johannes Hyrkanos, den tidligere lederen. Den jødisk-romerske historikeren Josefus erklærte at Aristobulos var den første jøde på 481 år som «bar en diadem på sitt hode».[1]
I henhold til jødisk tradisjon er det kun etterkommerne av Judas, eller mer uttrykkelig, kun fra huset David, som var kvalifisert til å være konger av Israel, slik at alle forgjengerne til Aristobulos benytter tittelen «nasi», hvilket kan oversettes som høvding, leder eller statssjef.
Det meste av hva som er kjent om Judas Aristobulos I kommer fra Josefus. Det er spesielt interessant for de interne familietvister ved kongens hoff. I henhold til Johannes Hyrkanos’ testamente skulle styringen av landet etter hans død være hos hans hustru, og Aristobulos skulle i utgangspunktet kun motta posisjonen som yppersteprest. Aristobulos respekterte ikke farens retningslinjer og grep ledelsen og kronen med støtte fra sin yngre bror Antigonos. Sammen fikk de satt deres mor sammen med tre andre brødre i fengsel. Moren døde i fangenskap. Av de tre brødrene er kun navnet til Alexander Jannaios kjent.
Som sin far, var Aristobulos en saddukeer, en jødisk sekt hvor medlemmene kom fra presteskapet og de øverste klassene, og som var mer konservative enn de mer folkelige fariseerne, og samtidig mer innstilt på samarbeid med hellenistiske og romerske verden. Under Aristobulos styre ble navnet på det jødiske samfunnet eller jødenes råd henvist til som «Hever ha-Yehhdim», på gresk «Sanhedrin». Betegnelsen «jødenes samfunn» kan ha vært på hans mynter, men deres tittel, som hans krone, ble sett og henvist til med greske betegnelser.
Da Aristobulos etter et års tid begynte å viste tegn på sykdom, konspirerte hans hustru, dronning Shelomit eller Salome Alexandra, for å få ham ryddet av vegen. Hun skal ha forgiftet kongens sinn med hentydninger om at hans bror ønsket å stjele tronen med makt. Hun fortalte deretter til hans bror Antigonos at kongen ønsket å se ham i hans nye retning mens hun fortalte kongen at bror kom for å drepe ham. Antigonos ble drept før han fikk overta tronene og dager senere døde Aristobulos selv av indre blødninger fra en sykdom. Dronningen løslot de yngre brødrene fra fengselet og lot Alexander Jannaios overta tronen.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Primærlitteratur
- Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie») xiii, (301-319)
- Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig») i, (70-84)
- Sekundærlitteratur
- Adam, A. K. M. (1996): «According to Whose Law? Aristobulus, Galilee and the νόμοι τῶν Ἰουδαίων» i: Journal for the Study of the Pseudepigrapha 14, s. 15-21.
- VanderKam, James C. (2004): From Joshua to Caiaphas. High Priests after the Exile. Minneapolis/Assen