Antimodernisteden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antimodernisteden ble innført av pave Pius X

Antimodernisteden ble innført i 1910 av pave Pius X og innebar en med ed bekreftet forpliktelse til troskap mot den katolske kirkes lære.

Prester og lærere i teologi ble avkrevd denne ed, som var særlig rettet mot modernismen, en læreretning som paven hadde fordømt tre år tidligere i en pavelig encyklika, Pascendi Dominici gregis, og dekretet Lamentabili sane exitu, begge av 1907.

Dominikanerpateren Thomas Pègues O.P. var også innflytelsesrik i den antimodernistiske bevegelse i kirken, som med denne eden fikk sitt avgjørende gjennombrudd .[1]

Man trengte ikke å lære seg eden utenat, og den ble avlagt bare én gang av den enkelte. Antimodernisteden ble avskaffet i 1967 av pave Paul VI[2] og erstattet med en ny trohetsed til kirkens lære, som ikke fordømmer noen direkte beskrevet lære (som modernismen).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Som han uttrykte det i 1907 Revue Thomiste i artikkelen "L'hérésie du renouvellement": Puisque c'est en se separant de la scolastique et de saint Thomas que la pensée moderne s'est perdue, notre unique devoir et notre seul moyen de la sauver est de lui rendre, si elle le veut, cette meme doctrine. Oversettelse: «Ettersom det er ved å avvike fra skolastikken og fra Sankt Thomas at de modernistiske tenkere er kommet på avveie, er det vår eneste plikt og vårt eneste botemiddel å bringe dem tilbake, hvis de er villige, til denne samme lære.» Dictionnaire du monde religieux dans la France contemporaine, https://books.google.com/books?id=K4onSytrit0C&pg=PA520&lpg=PA520&dq=#v=onepage&q&f=false Lest 6-9-2011. Hans 21-binds Catéchisme de la Somme théologique, publisert i 1919, http://maritain.nd.edu/jmc/etext/catsum.htm Arkivert 12. juni 2021 hos Wayback Machine. Lest 6-9-2011 klarte i et stort stykke å bringe den nythomistiske moralteori ut til et videre publikum.
  2. ^ AAS-59-1967 Accessed 19-09-2017 http://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_con_cfaith_doc_19670717_formula-professio-fidei_en.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Adolf Ten Hompel: Uditore Heiner und der Antimodernisteneid. Aphorismen und Eröffnungen zu Franz Heiners Schrift über die Messregeln Pius X. (= Grenzfragen. Zwanglos erscheinende Beiträge zu den Weltanschauungskämpfen und Kulturproblemen der Gegenwart. Heft 1.) Coppenrath, Münster 1910.
  • Franz Heiner: Rechtsanwalt ten Hompel und Uditore Heiner. Oder der Antimodernisteneid und die Münstersche Kulturgesellschaft. Pörtgen, Münster 1911.
  • Hermann Mulert: Antimodernisteneid, freie Forschung und theologische Fakultäten (= Flugschriften des Evangelischen Bundes 308/309). Mit Anhang: Der Anti-Modernisteneid, lateinisch und deutsch nebst Aktenstücken. Verlag des Evangelischen Bundes, Halle 1911.
  • Alkuin Volker Schachenmayr: Die Rezeption des Antimodernisteneides in Wien, in: Forum Katholische Theologie 28 (2012), S. 33–49.
  • Simon Weber: Theologie als freie Wissenschaft und die wahren Feinde wissenschaftlicher Freiheit. Ein Wort zum Streit um den Antimodernisteneid. Herder, Freiburg (Breisgau) u. a. 1912.
  • Hubert Wolf (utg.): Antimodernismus und Modernismus in der katholischen Kirche. Beiträge zum geschichtlichen Vorfeld des II. Vaticanum (= Programm und Wirkungsgeschichte des II. Vatikanums 2). Ferdinand Schöningh Verlag, Paderborn u. a. 1998, ISBN 3-506-73762-7.
  • Hubert Wolf, Judith Schepers (utg.): „In wilder zügelloser Jagd nach Neuem“. 100 Jahre Modernismus und Antimodernismus in der katholischen Kirche (= Römische Inquisition und Indexkongregation 12). Ferdinand Schöningh Verlag, Paderborn u. a. 2009, ISBN 978-3-506-76511-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource (en) Antimodernisteden – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden