Analepse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Analepse (av gresk analambanein, «gripe tilbake») betegner i narratologien en form for anakroni, dvs. avvik fra kronologisk framstilling i fortellende tekster. I mer uformelle sammenhenger brukes helst tilbakeblikk om det samme fenomenet.

En analepse er et innslag i teksten som forteller om begivenheter som har funnet sted før det punktet i historia der fortellinga i øyeblikket befinner seg. Det motsatte, at en går framover i historia, kalles prolepse eller frampek.[1]

Genettes tre varianter av analepse[rediger | rediger kilde]

Den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette opererer med tre ulike typer av analepse: ekstern, intern og blandet.

Den eksterne analepsen griper tilbake til hendelser som befinner seg utenfor hovedfortellingen, mens den interne viser til en hendelse som tidsmessig befinner seg innenfor, det vil si etter hovedfortellingens begynnelse. Den blandede analepsen er mer kompleks: også denne viser til hendelser utenfor hovedfortellingen, men forskjellen er her at hendelsene i innslaget på ulike måter får konsekvenser for subjektene i hovedfortellingen, for eksempel i form av endring av karakter.[2]

I omtale og analyse av film brukes ofte det engelske uttrykket flashback.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gaasland, Rolf (1999). Fortellerens hemmeligheter. Oslo: Universitetsforl. s. 37. ISBN 8200129616. 
  2. ^ Lothe, 2003c: Termene beskrives på side 87-89 i boka Fiksjon og film: narrativ teori og analyse.