Anadiplose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Anadiplose (fra gresk: ἀναδίπλωσις/anadíplōsis = videreføring), er innen verselæren den retorisk effekt å la det siste ordet, eller de siste ordene, i en setning bli gjentatt i begynnelsen av neste setning eller verselinje:... x / x ....

Vi finner et talende eksempel på hos Ovid:

Sitat Quamvis Sint 'sub aqua', / 'sub aqua' maledicere temptant Sitat
Ovid.

Ved å gjenta den siste linjen fra den foregående strofen 'sub aqua' også som første verselinje i neste strofe, fremskaffer Ovid samtidig lyden av en frosk som kvekker: sub aqua, sub aqua = Kvakk-kvakk.

Sitat Selv om de [froskene] befinner seg under vann, / under vann slutter de ikke sin forbannelse. Sitat
Ovid i oversettelse.

Et annet eksempel er fra siste strofe i Goethes dikt «Seefahrt»:

Sitat Mit dem Schiffe spielen Wind und Wellen, / Wind und Wellen spielen nicht mit seinem Herzen. Sitat
Johann Wolfgang von Goethe.

Selve det fenomen å gjenta et ord eller en ordgruppe i rask rekkefølge kalles geminasjon. En nærstående variant av anadiplosen er forøvrig den såkalte epanastrofen.

Diverse remseeventyr bygger hele den tekstlige logikken sin på dette mønsteret:

Kjære min katt, ta musa, musa vil ikke gnage reipet, reipet vil ikke henge slakteren, slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen (Elsa Beskow: Gutten som ikke ville gå på skolen).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edward P.J. Corbett: Classical Rhetoric for the Modern Student. Oxford University Press, New York, 1971.
  • Herbert Weir Smyth: Greek Grammar. Harvard University Press. Cambridge 1920. ISBN 0-674-36250-0.