Alfred og Emma

«Alfred og Emma» er et skillingstrykk. Alf Prøysen samlet denne visa inn til sin spalte i bladet «Magasinet for alle» på 1950-tallet, og den er også tatt med i samlingen De gamle visene med Alf Prøysen, utgitt på Forlaget For Alle i 1972. På skillingstrykket står det at denne er en skillingsvise fra den fransk-tyske krigen 1870.

Teksten

1.Der stevner mot hinannen en veldig hær mot hør,
Gud hjelpe hver en stakkar som krigen kommer nær.
De speider mot hinannen som dyret etter rov
men verre er nok krigen enn villest dyr i skov.

2.Thi gruelig det er når kanonen gjør sitt verk
da føler den seg svak som før seg trodde sterk,
når bajonetten blinker det gjelder å gå på
og alle tapre hjerter for fedrelandet slå.

3.Så mangen moder gråter, så mangt et kinn blir blek
så mangt et sukk fra hjertet høyt opp mot himmelen steg,
så mang en yndig pike har mistet der sin venn
som for sitt land og henne er gått i krigen hen.

4.Således gikk det også dem som det besynges her
en yngling satt i lunden alt med sin hjertenskjær.
Hun ropte: Kjære Alfred du går i krigen hen
visst aldri mer din Emma du skue får igjen.

5.Jeg går i kamp at stride for Frankrike og for dig
og vel kan det vel hende du gjenser meg som lik,
og akk hans mørke spådom den ble kun altfor sann
thi den som går i krigen han står på gravens rand.

6.Et kyss hun fikk til avskjed med gråt de skiltes ad
og snart sto Alfred først i de kjempendes rad,
Mac Mahon var hans tapre sjef, ved Worth han modig stred
ved generalens side i første geledd.

7.De prøyssiske kuler hvinte hans kamerater falt,
men alltid så man Alfred hvor aller verst det gjaldt
med kraftig arm han verget den post han var betrodd
og fienden i mengder lå segnet for hans fot.

8.Kapteinen han ropte: Gå på nå mine børn
se over Eder svever den stolte franske ørn,
da Alfred stormet frem i den blodige dyst
så ser han sin kaptein med en prøysser bryst ved bryst.

9.Da Alfred så sin sjef i nød i stridens verste larm
han iler til hans forsvar med hevet sverd i arm,
vel reddet han kapteinen men Alfred akk med ett
han synker gjennomboret av en prøyssisk bajonett.

10.De franske måtte vike men så kom aftens fred
og månen så vemodig alt på de falne ser,
men på den mørke slagmark en pike monne gå
med gull lokket hår og med øyne blå.

11.Av elskov var hun draget fra sitt stille hjem der hen
akk det var Alfreds Emma som søkte nå sin venn,
hun søkte blant de falne betraktet hver og en
om ei hun kunne finne sin egen hjertenskjær.

12.Da plutselig hun stanset, thi se ved hennes fot
der lå en såret yngling og svømmet i sitt blod.
Det var den arme Alfred hun styrter i hans favn
og ropte helt fortvilet sin elskedes navn.

13.Men akk det var for silde den elskedes røst var matt
han stammet kun: Min Emma og tusende godnatt.
Gud hell og lykke følge deg min elskede unge viv
for deg og fedrelandet jeg ofret har mit unge liv.

14.Så talte den tapre og dro sitt siste sukk
hun kysset han på pannen i døden så smukk.
O Alfred da hun ropte, du var meg livets lys
da gripes hennes hjerte av et underlig gys.

15.Hun stirret vilt forferdet på den falne mann
da ble det sort for øyet hun mistet sin forstand.
Nå vanker hun med gråt omkring og roper på hans navn
hun tenker kun på hvilen i hans favn.

16.Hvem er mest å beklage den falne eller den
som går omkring og sørger forgjeves for sin venn.
Thi Emma er vanvittig hun finner ingen ro
før hun med Alfred hviler i gravens mørke bo.