Alan av Farfa
Alan (død 9. mars 769) var en akvitansk lærd eremittmunk og homilist som var den sjette abbed av Farfa i det sentrale Italia fra 761 og til sin død.[1]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Alan antas å ha kommet fra Aquitaine, eller i alle fall å være av en akvitansk familie som hadde etablert seg i Sabina-regionen.
Det finnes et charter fra perioden han var abbed, fra januar 766, som nevner en viss Teuderisinus som abbedens avus, det vil si bestefar eller muligens stamfar. Denne Teuderisinus var i besittelse av land i Rieti og på landet rundt den byen. Han gav halvparten av det førstnevnte, to landlige casae, og en udefinert eiendom, til Farfa, en gang før 766. I charteret fra januar det året hadde en viss Theodosius foretatt et landbytte ved Mallianus med Farfa og derved ervervet land som tidligere var blitt skjenket det av Teuderisinus. Hvis Teuderisinus faktisk var Alans bestefar, impliserer dette en overraskende mobilitet over store geografiske områder i den landbesittende klasse, så vel som sterke og vedvarende forbindelser mellom Sabina og Gallia både blant lekfolket som blant klostermunkene.[2]
Før han overtok som abbed i Farfa hadde Alan satt sammen det såkalte Homiliarium Alani, «en av de mest gjennomslagskraftihe prekensamlinger i slutten av det åttende og begynnelsen av det niende århundre»[3]. Man finner spor av verket spredt i skrifter med utgangspunkt i Farfa i liturgiske formularer fra 900-tallet.
Abbed[rediger | rediger kilde]
Ifølge Gregor av Catino, en kronikør som skrev om Farfa på 1000-tallet, ble Alan valgt til abbed i 761 for å overta fra abbed Wandelbert, som trakk seg tilbake frivillig, eller ufrivillig.[4] Ifølge Gregor ble Alan valgt på grunn av sine moralske og intellektuelle kvaliteter. Han hadde inntil da levd som eremitt avsondret i et eremitasje han hadde bygget ved siden av et oratorium dedisert til den hellige Martin på toppen av Monte Acuziano (Monte San Martino), med utsyn over abbediet.[5] Også som abbed skulle han tilbringe meget tid der oppe.[6] Det første samtidsdokument som nevner ham som abbed er datert til januar det året (fjerde indictio).[7]
I sitt første år som abbed fikk Alan bragt til avslutning en pågående disputt med den lokale Audualdi-familien ved å sikre seg ev edsavleggelse fra Corvillus og ved å kjøpe det land Maurus eide ved Mallianus, disputtens locus.[8] Under hans tid som abbed mottok Alan også tolv private skjenkelser (medregnet oblasjoner), og han kjøpte seks eiendommer, og foretok seks eiendomsbytter med seks andre. Han mottok også et promissio (landløfte). Det generelle bilde av hans administrasjon vitner om vedvarende ekspansjon av abbediets land, og samtidig en rasjonalisering av hva det allerede innehadde.[9]
Alan mottok videre fra hertug Theodicius av Spoleto fire innkomstkilder og landområder mellom 763 og 767. Ved den første anledningen (763) mottok han tiender fra to curtes; den andre (765) en gualdus; den tredje (766) to casae (hus) og et casalis; og siste gang (767) noe beitemark.[10] Alan lå ellers i strid med hertugen, som beskyldte abbdiet for å ete seg inn på offentlig land; dette var områder klosteret i virkeligheten hadde mottatt fra kong Aistulf noen år tidligere. I 762 bekreftet kong Desiderius Farfas tittel til noen andre landområder som det hadde mottatt fra Aistulf. Alan utviklet ikke, eller var på grunn av manglende kjennskap til de lokale politiske forhold, ikke i stand til å utvikle, en relasjon til kongen som gagnet abbediet, som det hadde vært under og senere under abbed Probatus.[11]
Ifølge Gregor av Catino døde Alan den 9. mars 769.[12] På selve dødsdagen ble han (kanskje på grunn av sin senilitet) overbevist av en viss Guicpert til å utnevne selvsomme til sin etterfølger. Senere måtte munkene søke kongens hjelp med å få bortsendt Guicpert og gi abbediet rett til å foreta et skikkelig valg av ny abbed. De valgte da Probatus.[13]
Verker[rediger | rediger kilde]
- Alanus de Farfa: Homiliarium Alani, Europeana
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Marios Costambeys: Power and Patronage in the Early Medieval Italy: Local Society, Italian Politics, and the Abbey of Farfa, c.700–900 (Cambridge: Cambridge University Press, 2007), 14–15.
- ^ Costambeys (2007), 176 and note. For the presence of "Franks" and Frankish law in the Sabina, cf. B. Pohl-Resl, "Legal Practice and Ethnic Identity in Lombard Italy", i Walter Pohl, red.: Strategies of Distinction: The Construction of Ethnic Communities, 300–800 (Leiden: 1998), 205–20.
- ^ «One of the most successful homiliaries of the late eighth and early ninth centuries». For an analysis of the use of liturgy and scripture in the arengae of Farfa's charters, cf. Costambeys (2007), 45–48, and Costambeys, Piety, Property and Power in Eighth-century Central Italy, PhD thesis, Cambridge University, 1998. The prologue to Alan's homiliary has been published in R. Étaix, "Le prologue du sermonaire d'Alain de Farfa", Scriptorium 18 (1964) 3–10, and the manuscript of it has been analysed by R. Grégoire, Homéliaires liturgiques médiévaux: Analyse des manuscrits, Biblioteca degli Studi Medievali 22 (Spoleto: 1980), 127–220. For a brief outline of the homiliary's contents, cf. F. Brunhölzl, Histoire de la littérature latine du moyen âge (Louvain: 1990), 253–54.
- ^ Costambeys (2007), 151. Both Wandelbert and his predecessor, Fulcoald, were, like Alan, Aquitanians.
- ^ Costambeys (2007), 76, citing the Constructio monasterii Farfensis, written in the mid-ninth century.
- ^ Costambeys (2007), 14 and 152. It is not clear if Gregory's reference to Alan resisting his election is a mere topos or reflects the eremitic character of the man.
- ^ Costambeys (2007), 151n.
- ^ Costambeys (2007), 177–78.
- ^ This is largely in comparison to the abbacy of Fulcoald, cf. Costambeys (2007), 152–53.
- ^ Costambeys (2007), 75.
- ^ Costambeys (2007), 152–53.
- ^ Gregory's date is plausible, given that Alan's last appearance in a document dates to February, cf. Costambeys (2007), 153n.
- ^ Costambeys (2007), 152–53, compares Alan's "successful" abbacy somewhat unfavourably to the superior one of Probatus.