Akroni

Akronier er deler av en prosatekst som mangler tidsreferanse og derfor står atskilt fra de begivenhetene som det fortelles om. Akronier får dermed preg av å være direkte meddelelser om fortellerens livsanskuelse.

Av norske forfattere som benytter akronier i utstrakt grad kan nevnes Ernst Orvil og Aksel Sandemose. I Sandemoses romaner kan akroniene få så stor plass at teksten nærmer seg essayistikk.

Et utsnitt fra Sandmoses En flyktning krysser sitt spor kan tjene som eksempel på akroni (akroniene uthevet):

Harald Pedersen, en av kameratene mine, blev uvenner med en pike i skolegården og sa en sjofelhet som forresten var vittig. Harald var nokså barokk. Men piken sladret, og aldri skal jeg glemme det opstuss som fulgte! Piken var favoritt, en som smigret lærerinnen, var krypende høflig og kunde leksene sine. Au, au! Møte på lærerværelset, skrikende lærerinner, et barn på fortapelsens vei, Harald blev halt omkring som en kalv, forhørt og halt omkring igjen, til han ikke kjente forskjell på høire og et vognhjul. Til sist fikk han spanskrør til hele klassens dype glede over slagene og ofrets skrik. Læreren med spanskrøret for klassens åsyn, kollektiv lyst med en lærer som dirigent.

Hvorledes hadde nu lærerne fått den tanke at Harald Pedersen hadde ført synden inn i verden? Jo, de hadde rett. Barnet fører synden inn i verden i hver generasjon, fordi «synden» helt enkelt er et trin. De blir skrekkslagne, lærerne, når de møter sin døde barndom, og overfaller den med ild og sverd. For oss fikk overfallet verden til å revne, de små stod overfor de store, de små var mislykkede, for slik som vi hadde aldri de store vært. De store hadde aldri vært små og alltid vært rettferdige.