Agelmund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Origo Gentis Langobardum
Den langobardiske jernkrone

Agelmund (Agilmundo, Agelmundo, Algemundi, Algemundus) var konge av langobardene i slutten av fjerde og tidlig femte århundre. Agilmondo er den første i den langobardiske kongerekka som regnes som en historisk person, etter de mytiske brødrene Ibor og Aion som omtales i de tidlige langobardiske historieskrifter.

De eldste kildene til langobardenes eldste historie er Origo gentis Langobardorum fra ca 650 og Paulus DiaconusHistoria Langobardorum (Langobardenes historie) fra ca 790. Ut fra disse kan man slutte at Agilmondo ble konge på slutten av det fjerde århundre, da hans folk bosatte seg i Noricum (i dagens Østerrike) etter en flere hundre år gammel migrasjon fra Nordtyskland og kanskje også fra Skandinavia. Han regjerte ifølge Paulus Diaconus i trettitre år.[1] Han nedstammet fra Gungingerne el. Gugingi-slekten som var en fornem langobardisk slekt, og han var ifølge myten sønn av kong Aion som var en av de to brødrene som ble valgt til konger da langobardene startet sin vandring fra sitt fedreland.

Ut fra kildene antas det at Agilmondo førte langobardene i kamp mot hunerne som Paulus kaller «Vulgarer» (Bulgarere), og det gjengis også en fortelling om et sammenstøt med amasoner. Agilmondo skal ha blitt drept i sammenstøtet med hunerne, og hans datter skal ha blitt tatt til fange og bortført.

Etter hans død skal langobardene ha valgt hans fostersønn Lamissio til ny konge. Han egget til ny kamp og slo hunerne i et slag der de fikk hevnet tapet av Agilmondo.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Historia Langobardum, første bok, kap 14

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Ibor og Aion 
Konge av langobardene
(–)
Etterfølger:
 Lamissio