110-film

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
110-filmkassett vist forfra og fra baksiden.

110-film er et kassettbasert filmformat som brukes i stillbildefotografering, og ble introdusert av Kodak i 1972. 110 er i hovedsak en miniatyrversjon av Kodaks tidligere 126-filmformat. Hver bilderute er 13 mm × 17 mm og er uten perforering, men med et registerhull per ramme.

Filmen ligger i en plastkassett.  Bak filmen ligger det en papirstrimmel hvor bildenummeret og filmtypen er trykket, og dette er synlig gjennom et vindu på baksiden av kassetten. Filmen ikke trenger å spoles tilbake og er veldig enkelt å lade og ta ut av kameraet. Den er forhåndseksponert med bildenummer og -linjer, noe som er ment å skulle gjøre det enklere for fremkalleren å kopiere filmen. 

I motsetning til senere konkurrerende formater, for eksempel disc- og APS-film, ble fremkalte 110-filmer returnert i strimler, uten den opprinnelige kassetten.

Sammenligning av Disc, 110 og 135 bildestørrelse.

Historikk[rediger | rediger kilde]

110-kassetten ble introdusert av Kodak i 1972 med Kodak Pocket Instamatic-kameraene. De nye kameraene i lommeformat ble en umiddelbar suksess, og fordrev raskt konkurrerende minikameraer som for eksempel Minolta 16-serien fra markedet. 110-film har en bredde på 16 mm. En filmstrimmel på fire bilder måler 111 mm bred.

Fujifilm la ned produksjonen av 110-film i september 2009.[1] Lomography startet opp igjen produksjon av 110-film i 2011,[2] og markedsfører 110 svart/hvitt, fargenegativ og fargedias. 

Design og tekniske problemer[rediger | rediger kilde]

En filmstrimmel med negativ 110-film (med blyant som viser størrelsen). Strimmelen måler 111 mm x 16 mm

Selv om formatet er assosiert med billigkameraer, har  Canon, Minolta, Minox, Pentax, Rollei, Voigtlander, Kodak og andre hatt dyre 110 kameraer, med gode, kompliserte objektiver og presis, elektronisk kontrollert eksponering. Disse kameraene er i stand til å lage bilder av høy kvalitet på 110 film. Noen av disse kameraene er temmelig små, og fremdeles populære blant mikrofotografientusiaster.

Det lille størrelsen til negativer på 110-film gjør det vanskelig å lage gode forstørrelser. Av denne grunn er 110-formatet ofte assosiert med kopier som er ganske kornete og uskarpe. Dette har ført til den misoppfattelsen at filmen ikke ligger flatt nok inne i kassetten til at negativene blir gode nok.

En 110-kassett med ISO 400 film. Pilen viser modifikasjonen som gjør at avanserte kameraer kan oppdage riktig filmhastighet. 
Nærbilde av en del av en 110 negativ film sett gjennom en filmskanner.

110-kassetten har en plast-tapp som stikker ut på ene enden. Kameraprodusenter har mulighet til å bruke denne tappen til å oppdage filmhastigheten, slik at avanserte kameraer kan veksle mellom langsom og rask film. En kort plasttapp indikerer rask film, og en lang plasttapp indikerer langsom film. Kodak, som utformet disse standardene, overlot til filmprodusentene å avgjøre hva slags filmhastigheter som var raske eller langsomme. Bare noen få kameraer brukte denne egenskapen: Rollei A110, Canon 110 ED, Minolta 110 Zoom SLR Mark I/II, Minox 110S og Pentax Auto 110.

Den siste 110-filmen Kodak lagde var ISO 400 og lå i en kassett som kamerat ville oppfatte som ''langsom''.[3] Som vist på bildet til høyre kan kassettene modifiseres for hånd, slik at de signaliserer riktig hastighet til kameraet. 

Filmtyper[rediger | rediger kilde]

Selv om dette formatet først og fremst er forbundet med papirkopier, produserte Kodak Kodachrome 110 slidesfilm frem til 1982.[4][5] I 2012 reintroduserte Lomography slidesfilm i 110-format med sin Peacock 200 ASA.[2] Imidlertid er det ikke alle 110-kameraer som kan stille inn riktig ASA (til høy eller lav, som drøftet ovenfor), og et filter må derfor brukes over linsen for å unngå overeksponerte bilder. 

Tre minislides av 110-film, ved siden av esken de ble levert i fra laboratoriet, en adapter så de kan brukes i en standard lysbildefremviser, og en batteridrevet lommefremviser for minislides.

Sammen med slides av standardstørrelse som kunne vises i en vanlig projektor, kunne 110-film  brukes til slides i miniformat. Disse krevde en spesiell lommefremviser.[4] eller en Leica 110 projektor. Minislidesene ble montert i små rammer, eller i monteringsrammer av standardstørrelse som var tilpasset 110-format. Det fantes også adapterrammer som gjorde det mulig sette de små slidesrammene inn i en vanlig 35 mm fremviser. Disse adaptrene var imidlertid ikke helt tilfredsstillende, ettersom projektoren måtte flyttes lenger bort fra lerretet for å vise bildet i en størrelse som tilsvarte 35 mm slides. 110-fremvisere omgikk dette problemet ved å bruke en sterkere lampe. .

Kodak's Verichrome-Pan var i lang tid den eneste sort-/hvitfilmen i 110-format, men i 2012 startet Lomography produksjon av ''Black and White Orca''-film med en filmhastighet på ISO 100. Denne hastigheten støttes av de fleste 110-kameraer. I 2016 er denne filmen fremdeles i produksjon.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sayonara 110 – Fujifilm discontinues 110 colour negative film». Arkivert fra originalen 7. oktober 2009. Besøkt 5. oktober 2009. 
  2. ^ a b «110 Film – Lomography Shop». Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 30. juni 2013. 
  3. ^ Frugal Photographer Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  4. ^ a b Marcus, Ted R., APS, 110, "Disc," and Formats du Jour, Ted Marcus' Virtual Light Table.
  5. ^ Marcus, Ted R., Europe Through the Front Door, Ted Marcus' Virtual Light Table.
  6. ^ «Lomography – The Home Of Creative Analogue Photography & Cameras». Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 30. juni 2013.