Østerdalsvise

«Østerdalsvise» er et skillingstrykk skrevet om en ulykke i Trysil 28. mai 1907. Alf Prøysen presenterte skillingsvisen i sin visespalte i «Magasinet for Alle», år 1956.

Teksten

1. I året nittenhundrede og syv jeg legger til,
en sørgelig ulykke jeg her fremføre vil,
som hendte her i Trysil en stille aftenstund
tre menn i beste alder ble lagt på elvens bunn.

2. Det var i mai måned den åtteogtyvende
den dag var luften oppfylt med kulde, is og sne,
det lakkede mot aften, thi klokken otte var
men dagens ende bragte hva vi ei anet har.

3. Vi skulle fløtetømmer, vår plass i båten var
jeg denne gang som vanlig min plass ved roret tar.
Vi har ei anet fare, det sier jeg forsant,
for man ei verre steder vi var forut vant.

4. Med et frimodig sinne vi gikk i båten ut,
men glemte det fornemste, bli med oss kjære Gud,
vi seilede så freidig, på avstand da vi så,
en haug med noe tømmer som ut i elven lå.

5. Vi nærmede oss lunnen på en umålt avstand,
på cirka hundre meter jeg sier da til ham:
Skal vi med landet seile, det nu bestemmes må,
eller skal jeg late båten i samme retning gå.

6. Han steg da opp i båten, et overblikk han tar,
han hadde det til vane at være var og snar,
han hurtigst mulig speider mot både øst og vest,
hans vink meg straks lot vite østenfor var best.

7. I den anviste retning jeg båten glide lot,
vi anet ei den fare som her oss foresto,
ulykkens skjulte snare som for oss lå utspent
vi øynet ingen fare før enn det var for sent.

8. Til lunnen båten glider for både strøm og vind
men her man til meg siger: Vi slipper ikke inn,
sett nedenunder stenen, vi skåter opp derfra
der skal vi båten stanse dertil jeg svarer ja.

9. Men nedenunder stenen var vannet gjort til skum
dets bæreevne sviktet, for båten var så tung.
Så hurtig som kan tenkes ble denne fylt med vann
og sank så ned i elven med alle fire mann.

10. Av strømmen vannet jages i høye bølger frem,
her må beslutning tages å kaste seg i dem.
jeg snarlig skuer etter hvor best jeg svømme kan
oppbyder mot og krefter og stevner i mot land.

11. Det drøyet ikke lenge før jeg på bredden sto,
mitt blikk seg snarlig vender i mot den grimme flod,
et nødrop jeg mon høre og for mitt blikk jeg så,
at Ingar Olsen Kolos på båtens hvelv da lå.

12. De to, de var gutter, den tredje var en mann,
med fire barn og hustru i meget fattig stand.
Foreldre meget gamle det har alle tre,
som denne dag vil minnes med sorg og gremmelse.

13. Jeg deres navn vil skrive i min ringe sang
og det vil jeg fremføre alt sammen på en gang.
Den første Ole Olsen, hans broder like så,
og derpå Olav Håvi det samme bud må få.

14. Jeg ene ble tilbake av de fire mann
som hadde plass i båten på Klaras stride vann.
Ja jeg må Herren prise som førte meg i land
mitt navn er Peder Berntsen og er en enkemann.

15. Det høre så utrolig at Gud er alltid god,
men sikkert er det visstnok blott vi ham rett forsto,
at rykke bort en fader fra så mange små
og likeså en moder, det kan vi ei forstå.

16. Men uransakelige er hans tanker vist,
hans sorg og motgang sender best det blir til sist.
Når vi av sorgen lider han er i hjertet gjemt
i gledens muntre tider gang blir som oftest glemt.

17. Men i ditt ord står skrevet at du er enkers venn,
og faderløses fader hos både nær og fjern,
en bønn jeg til deg sender: Sku nådig til dem ned
og lindre deres sorger og gi dem trøst og fred.

18. Jeg beder eder alle hver eneste som kan
rekk håndne ut til henne som mistet har sin mann.
Og sitter her tilbake med sine fire små
godgjørenhetens hender en gjerning her kan få.

19. Jeg spesielt vil rette oppfordringen til dem
som eider var av virket som skulle skaffe frem,
for husk hvor titt og ofte han dem til tjeneste sto,
når alle andre sviktet da brukte han sitt mot.

20. Hans lott det var at gjøre hva andre ikke kan,
hans karkter skal lyde det var en tapper mann,
til gjengjeld fatt den tanke de likegodt vil stå
om det et hus vil bygge til enken og de små.

21. Jeg beder eder alle som oss i sammen sett
at hva jeg her beskriver bekreftes være rett.
Oss kyndighet ei manglet, forsiktighet også
til alle tider bruktes hver kjent bevitne må.

22. En farvel vil jeg sige fra de bortgagne her
til alle deres venner ja slektninger i sær,
for hjernen nok arbeider i dødens siste strid
og deres siste tanker her tolkes blindt av mig.

23. Farvel foreldre gamle, som bøyd mot graven står,
som dødens bud kan vente for hver en dag som går.
De har oss kjærlig pleiet vi takk dem skylder visst,
vårt håp det er at Herren vil lønne dem til sist.

24. Farvel I søsken kjære, som her tilbake står,
skjenk oss en kjærlig tanke hvor vi i verden går.
Men vær oss stedse gode Vårherre til behag,
så skal vi sikker møtes på dommens store dag.

25. Farvel de spede planter som ingen tanker har,
på at I her i verden er stedt foruten far,
men når I større bliver og tanke herom får,
bliv moders trøst og støtte så godt I det formår.

26. Et farvel vil jeg byde deg, ektemake kjær,
for hjelp jeg kan ei yte deg i verden mer.
Men takk for alle gleder farvel i Jesu navn
mitt håp det er vi møtes i fredens trygge havn.

Kilder

• De gamle visene 3 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, 1974