Øens fagre rose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Øens fagre rose» er et skillingstrykk Alf Prøysen samlet inn til sin visespalte i bladet «Magasinet for alle», årgang 1954-1955. Skillingsvisen er av ukjent opprinnelse, men den skal ifølge skillingstrykket synges til melodien «Sørg ikke søte pike slå sorgen av ditt sinn». Visen er også tatt med i «De gamle visene med Alf Prøysen», utgitt på Forlaget For Alle i 1972.

Teksten[rediger | rediger kilde]

1.I dalens fagre leie der speiler seg en sjø,
og midt på sjøens flate smukt hever seg en ø.
Med grønne vang og birke i vindens sakte sus
her levet glad ung Ingrid i sin faders lille hus.

2.Hver morgen glad hun følger den gamle fiskermann,
i båten ut til fiske på sjøens dype vann,
og siden hen på dagen hun øver huslig plikt
alt mens hun synger glad og nøyd om kjærlighet og slikt.

3.For bygdens unge svende hun er et fagert mål,
og mangt et hjerte banker i sterk urolig tål.
I håpet om at vinne den skjønne Ingrids hånd
og henne til seg binde alt med elskovs rosenbånd.

4.Men Ingrid til dem smiler og sier alltid nei,
jers vennskap vil jeg eie, men kjærlighet dog ei.
Thi vil I minnes Olaf han staute kjekke mann,
som sjømann nu han farer og ham elsker jeg for sant.

5.Og hver en beiler vendte så skuffet på sin vei
og mangen forble ugift mens andre giftet seg.
Men Ingrid levet stille og ventet trofast på
at Olaf skulle vende hjem fra bølgene de blå.

6.Og tiden stille iler og år går efter år,
men Ingrid stadig venter og like trofast står.
Ja avslår hvert et tilbud, fra mangen stormanns sønn
han vil nok en gang komme, hennes ungdoms første drøm.

7.Men mange år er runnet i tidens dype hav
og Ingrids gamle fader alt slumrer i sin grav.
Og selv hun også heller mot alderdommens år,
men ennu smukk tross årene hun like trofast står.

8.Ung Ingrid er blitt gammel men ei han kommet er,
hin bolde sjømann Olaf som hun har like kjær.
Hun venter like trofast mens livet glir mot høst
en vakker dag han kommer nok, titt lyder hennes røst.

9.Hva er det for en jubel som bryter dalens fred,
hvem satt der i de båte som henad sjøen gled.
Og hvorfor vifter flagget på hver en hvitmalt stang
mens kirkeklokker toner skjønt henover sjø og vang.

10.Men kjære deg, idag har jo Ingrid stået brud
med Olaf ved din side og kledt i høytidsskrud.
Han kom jo dog tilbake og holdt sin ungdomsed
se derfor jubler folket glad og bryter dalens fred.

11.Du ungersvend og pike som elsker fro din venn
tenk på de tvende gamle, på deres troskap ren.
Og skulle skjebnen ville I venter mange år
da lev og vent kun trofast på at lykkens time slår.