Séminaire des Carmes
| Séminaire des Carmes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Frankrike | ||
| Sted | 6. arrondissement | ||
| Kart | |||
 Séminaire des Carmes 48°50′53″N 2°19′47″Ø | |||
Séminaire des Carmes (Carmes-seminaret) er et universitetsseminar tilknyttet Institut Catholique de Paris. Det ble grunnlagt i 1919 og huser nå (201() mer enn femti prestekandidater (seminarister) fra forskjellige franske katolske bispedømmer.
Kloster[rediger | rediger kilde]
Det ligger på adressen 21 rue d'Assas i Paris' 6. arrondissement på det sted der de uskodde karmelitter hadde et kloster, bygd i 1613 (couvent des Carmes). Klosteret var et resultat av sendelsen av to karmelitter som ble sendt til kong Henrik IV av pave Paul V i 1610. De ankom Frankrike kort etter mordet på kong Henrik, og Marie de Medici tok dem imot og gav dem lov til å bygge et kloster ikke langt fra hennes hoff i Palais du Luxembourg. Først etablerte de klosteret i på hjørnet mellom rue Cassette og chemin de Vaugirard i et hus de hadde fått av Nicolas Vivien, regningsmester, men det ble for lite. De flyttet så til rue d'Assas, der de bygde kapell og kloster i 1613. Dette kapellet var den første hvelvbygning i Paris. Klostere ble under den franske revolusjon for å bli Carmesfengselet, og det ble deløvis ødelagt under septembermassakrene.
Etter at det verste av uroen hadde lagt seg, kjøpte den velstående arving og karmelittnonne Camille de Soyécourt bygningene og restaurerte dem; kjøpene ble foretatt i flere etapper fra 8. august 1797.[1] Annet oppkjøp foretok hun den 8. november 1801, og så til slutt 22. august 1807 hadde hun en bygningsmasse som var alt for stor for nonnenes egne behov. I 1819 fullførte hun restaureringen av kirkens portal.
Den 23. juli 1841 skjenket hun det hele til erkebiskop Denis Auguste Affre av Paris.[2] Han benyttet dem for en ny skole for høyere kirkelige studier, det som i 1875 ble grunnlagt som Institut Catholique de Paris.
Karmelittene forlot ikke konventet før 23. april 1845 og flyttet da til Avenue de Saxe i Paris, der moder Camille hadde bygd et nytt konvent.[3][4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Clorivière & Cicé 1997, s. 175fn.
- ^ Séverin-Georges 1970, s. 82–83.
- ^ Renaissance du Carmel en France.
- ^ Lecuit 2012, PT37.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Clorivière, Pierre de; Cicé, Adélaïde de (1997) (på fr), Lettres de prison, 1804-1806, 2, Paris: Editions Beauchesne, , https://books.google.fr/books?id=T2LzeviwDDkC&pg=PA175, besøkt 17. februar 2017
- Lecuit, Jean-Baptiste (2012) (på fr), Le défi de l'intériorité : Le carmel réformé en France 1611-2011, Desclée De Brouwer, ss. 288, , https://books.google.fr/books?id=8tA6DAAAQBAJ&pg=PT37, besøkt 17. februar 2017
- «Renaissance du Carmel en France» (på fr), Le Carmel en France (carmel.asso.fr), http://www.carmel.asso.fr/En-France.html, besøkt 22. februar 2017
- Séverin-Georges, Couneson (1970) (på fr), Les Saints nos frères : calendrier pour chaque jour de l'année..., Éditions Beauchesne, https://books.google.fr/books?id=LRoM5T6OIXUC&pg=PA82, besøkt 17. februar 2017
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- https://web.archive.org/web/20170527033341/http://sem-carmes.com/
- https://web.archive.org/web/20050610090726/http://www.icp.fr/icp/index.php