William Wilberforce

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Wilberforce av Karl Anton Hickel, ca. 1794

William Wilberforce (født 24. august 1759 i Kingston upon Hull i England, død 29. juli 1833 i Chelsea ved London) var en britisk filantrop og politiker for tory-partiet. Han var anfører for anti-slaveri-kampanjen i Storbritannia.

Ved bibellesning gjennomgikk han en religiøs oppvåkning og konversjon til evangelikal kristendom som skulle bli skjellsettende for hans virke, både politisk, sosialt og kirkelig, det siste særlig gjennom sin lederrolle innen Claphamsekten. Han søkte råd fra venner som John Newton, en ledende evangelikal anglikalsk geistlig, om han kanskje skulle holde seg unna politikken og vie seg helt til forkynnelse og filantropisk arbeid, men fikk det sterke råd å forsterke sitt politiske engasjement.

William Wilberforce var medlem av Underhuset fra 1780 til 1825. I ungdommen var han nær venn av William Pitt den yngre og forfektet radikale handlinger som blant annet parlamentsreformer og katolsk emansipasjon. Wilberforce var en av grunnleggerne av Church Mission Society, av Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals, og Society for Suppression of Vice.

Fra 1787 arbeidet han utrettelig for å få opphevet slavehandel og slavehold i de britiske kolonier. I 1807 ble det vedtatt forbud mot slavehandel. Wilberforce fokuserte dermed sitt arbeid med å virke for et lovforbud mot slavehold. Allerede i 1816 fremla han et lovforslag om reduksjon av antallet slaver i britisk Vestindia, og da regjeringen fra 1823 forberedte den fullstendige slaveemansipasjon, engasjerte han seg heftig for det i debatter i Underhuset. Fra 1825 levde han av helsegrunner tilbaketrukket. Han døde den 29. juli 1833 i Chelsea, tre dager etter at slaveriet var blitt vedtatt avskaffet i Storbritannia.

Wilberforce var opprørt over mangelen av protestantisk misjon i India, og benyttet i 1793 anledningen da Det britiske Ostindiakompanis charter skulle fornyes at det ble innarbeidet klausuler som forpliktet handelskompaniet til å sørge for lærere og kapellaner som skulle virke for indernes «religiøse forbedring». Forsøket strandet i første omgang, idet kompaniet mente at dette ville skade deres handeløsinteresser. Men Wilberforce forsøkte på nytt da charteret skulle fornyes i 1813. Han anklaget britene i India for hykleri og rasefordommer og fordømte visse aspekter ved hinduismen, særlig kastesystemet, småbarnsdrap, polygami og suttee (enkebrenning).