Vidyapati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Vidyapati Thakur (født 1352? i Bihar, død 1448?) var en indisk forfatter som skrev religiøse dikt og sanger på maithili. Navnet hans er dannet av to sanskritord: Vidya for kunnskap og Pati for mester, altså en vismann; han er også kjent under tilnavnet Maithil Kavi Kokil (maithilis diktergjøk). Han skal ha vært tilknyttet hoffet til kong Shiva Singh og dronning Latchima Devi, inntil hoffet i 1406 ble brutt opp og kongen måtte flykte som følge av en islamsk invasjon. Vidyapati skal etter dette ha flyktet til Nepal.[1]

Hans forfatterskap utspant seg i en tid da moderne språk som bengali, oriya og maithili var i ferd med å finne sin form, og hans betydning i denne prosessen har blitt sammenlignet med Dantes for italiensk og Chaucers for engelsk. Han har hatt stor betydning for senere diktere og er blitt mye imitert.

I sin kjærlighetsdiktning følger han tradisjonen i vaishnavismen og arven fra Jaydebs Gitagobinda, og skildrer kjærligheten mellom Radha og Krishna. «Mens Radha hos Chandidas glemmer sin egen kropp for Krishna, smykker og sminker Vidyapatis Radha sin kropp uavlatelig. Smerten er størst hos Chandidas; leken og ynden er størst hos Vidyapati.»[1]

Han har også skrevet tilbedelsessanger rettet mot Shiva. Legendene om Vidyapati forteller at Shiva fant behag i sangene, og oppsøkte ham for å bo i hans hus som tjeneren Ugna. I tillegg skrev han også etiske tekster, historie og geografi, og selvbiografien Vibhāgasāra.

Noen av hans tekster er utgitt på norsk i antologien Bengalske sanger, 2005.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kilde for sitat og vurderinger er Wera Sæthers innledning til Bengalske sanger, 2005

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]