Vandreår

Vandreår (fra tysk Wanderjahre) er den tiden utlærte svenner reiste rundt for å lære nye arbeidsmetoder, fremmede steder, regioner og land, og samle livserfaring.^[1]

Fra seinmiddelalderen fram til den begynnende industrialiseringen var minst tre gjennomførte vandreår en forutsetning for å få mesterbrev,^[2] bare i rene nødstilfeller kunne det lettes på dette kravet.^[3]

Tradisjonen har sin opprinnelse i det tyske språkområdet, men var vanlig også Skandinavia. Skandinaviske håndverkssvenner ble gjerne kalt naver, en forkortelse for skandinaver.^[4] Langt de fleste navere kom fra Danmark.^[5]

Håndverksvenner som gikk på valsen (fra tysk Walz) var lett å kjenne igjen ved at de gikk med en snodd vandrestav, på hodet bar de en bowler-, floss- eller bredbremmet hatt, de var ikledd vest med perlemorsknapper, svart jakke, slengbukser og en ransel eller «berliner», en sammenrullet tøybylt som rommet eiendeler og arbeidstøy.^[5] Blant eiendelene lå det ei «vandrebok» til dokumentasjon av arbeidsforhold og identifikasjon, slik at politiet ikke tok dem for vagabondering.^[6]

Vandreårene var et viktig opplæringstiltak som bidro til at nye arbeidsteknikker spredde seg relativt hurtig, men tradisjonen kunne også dekke over lokal arbeidsløshet og andre problemer med håndverket.^[1]

Per 2013 var det rundt 850 navere fordelt på 25 naverklubber.^[2]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Frieder Stöckle: Fahrende Gesellen – Des alten Handwerks Sitten und Bräuche. Arena Verlag Würzburg, 1. opplag 1980 ISBN 3-401-03893-1
Sigrid Wadauer: Die Tour der Gesellen. Mobilität und Biographie im Handwerk vom 18. bis zum 20. Jahrhundert. Campus Verlag, Frankfurt, New York 2005, ISBN 3-593-37625-3.