Trombolyse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Trombolyse er en medisinsk betegnelse for nedbrytning (lysis) av blodpropper ved hjelp av medisiner.

Disse medisinenes virkemåte er ved å stimulere nedbrytningen av blodproppene, fibrinolysen gjennom plasmin ved tilførsel av stoffer til vevsplasminogen-aktivator, proteinet som vanligvis aktiverer plasmin.

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Sykdommer hvor trombolyse brukes er tilstander der en blodpropp har dannet seg (trombose) eller en blodpropp har kommet med blodet (embolus) bl.a.:

Medisiner[rediger | rediger kilde]

Trombolyse forutsetter tilførsel av trombolytiske medisiner, som er enten derivert fra Streptomyces spp. eller (mer nylig) effekten av rekombinant teknologi, hvor humane derivater som aktiverer plasminogen (f.eks. vevsplasminogen-aktivator, tPA) er blitt fremstilt i bakteriekulturer.

Noen vanlige trombolytiske medisiner er

Prinsipper[rediger | rediger kilde]

Dannelse av blodpropper er årsak til flere alvorlige, ofte akutte sykdommer. Ved å stanse blodtilførselen vil vevet skades eller dø etter kort tid. Nerveceller og hjernevevet kan miste normal funksjon etter få minutter med total sirkulasjonsstans. For annet vev kan blodforsyningen opphøre 1-2 timer uten alvorlige skader. Ved nedkjøling tar det mye lengre tid før det oppstår varige skader.

Trombolysebehandlingen gir en aktiv reduksjon av størrelsen på blodproppen, mens andre medisiner som er koagulasjonshemmende hindrer nydanning og vekst av blodpropper.

Blodlevringen skjer normalt ved at et inaktivt eggehvitestoff aktiveres. Det aktiverte stoffet påvirker et annet inaktivt eggehvitestoff til å bli aktivt og igjen påvirker neste inaktive protein. Det er mange trinn i denne kaskaden. Det siste trinnet er at det inaktive fibrinogen blir påvirket til å danne fibrin som er fibre som er hovedbestanddelen i blodproppen. Disse prosessene har det vært stor innsats på med medisinsk forskning.

Andre eggehvitestoffer bryter ned fibrin og fjerner blodpropper. Ett av disse er heparin som normalt lages i leveren, (hepar). Heparin og et tilsvarende stoff med kortere kjeder brukes ofte til behandling i sprøyter for venetromboser, eller i salve (Hirudoid) for små blodpropper under huden.

Disse systemene for blodlevring og oppløsning av blodpropper (proteolyse) er viktige for at vi ikke skal miste mye blod ved små sår og skader.

Ved mistanke om hjerteinfarkt er det blitt vanlig at ambulansepersonellet sendes raskt ut til pasienten og tar et EKG. Det overføres elektronisk, ofte ved GPRS med GSM-mobiltelefon til en hjertespesialist (kardiolog) ved hjerteovervåkningen på en medisinsk sykehusavdeling. Spesialisten vurderer EKGet og opplysningene ambulansepersonellet gir om pasienten, og bestemmer om det skal gis trombolytisk behandling. På denne måten kan behandlingen bli startet tidlig med best mulighet for at vevet som har mistet blodforsyningen ikke skal skades.

Ved hjerneslag har det tidligere vært små muligheter til akutt behandling. Derfor har dette vært en tilstand der pasientene ble lagt inn etterhvert med henblikk på opptrening og rehabilitering. I endel år har dette forandret seg dramatisk til at tilstanden berettiger innleggelse ved nevrologisk avdeling med så lite tidstap som mulig for å kunne gi trombolytisk behandling.

Kontraindikasjoner[rediger | rediger kilde]

Det er flere årsaker til at trombolysebehandling ikke kan gis. Ved stor risiko for blødninger vil behandlingen kunne være livstruende. Dette gjelder ubehandlet høyt blodtrykk, blodfortynnende behandling med Marevan (warfarin) og betennelse i netthinnen i øyet på grunn av sukkersyke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Wardlaw JM, Zoppo G, Yamaguchi T, Berge E (2003). «Thrombolysis for acute ischaemic stroke». Cochrane Database Syst Rev (3), s. CD000213. PMID 12917889.