Trifoil

Trifoil er både produktnavnet og båttypen på en norskutviklet plastbåt produsert av Strømmens Værksted i 1966-1974. Et viktig kjenningstegn er at denne båten beregnet på fritidsbåtmarkedet, hadde spesialutformet bunn som annetsteds beskrives som «katedralskrog», det vil si to sidekjøler og en midtkjøl, dermed navnet. Trifoil var den første norskbygde selvlensende glassfiberbåt i serieproduksjon i historien.^[1] Den meste kjente båten med katedralskrog er den amerikanske Boston Whaler-båten i produksjon siden 1958. Den norske Trifoilen var presentert for offentligheten under den internasjonale Nor-Shipping utstillingen i 1965.^[1]

Den norske Trifoil[rediger | rediger kilde]

Den norskutviklede båten var designet av Peder Lunde jr. som var olympisk mester i seiling fra OL i Roma i 1960, som også deltok i OL i 1968, 1972 og 1976.^[1] Han vant Norsk designpris i 1966 som et resultat av oppfinnelsen som hadde blitt introdusert som Trifoil i en tid da hydrofoilbåten «var i skuddet» som hurtigbåt den gang. Med sidekjølene vil båten ha sterk stabilitet hentet fra trimaranen koblet med gode sjøegenskaper fra V-skroget i et helplanende skrog, som muliggjør høy fart med datidens motorstyrke på 30-50 hestekrefter. Den sterke stabiliteten sammen med romsligheten i skroget muliggjør familieutflukt til sjøs med sjøegenskaper som en rask passbåt, og kunne ha plass for opptil åtte passasjerer for den minste varianten. Alle Trifoil-varianter med dels unntak av Trifoil 120 hvor det var valgfritt, har utenbordsmotor. Den største varianten, Trifoil 120, var på tilbud med utenbordsmotor eller innenbordsmotor.^[2]

AS Strømmens Værksted startet en plastavdeling i 1955 for fremstilling av plastprodukter, og knapt fem år senere måtte spesialutdannede personale overta da produksjonen begynte å ta seg opp. Først og fremst var plastprodukter ment for buss og tog hvor treverk erstattes med plast, men i 1966 hadde produksjonen av plastbåter startet, som skulle fortsette fram til 1974. 3,000 Trifoil båter^[3] i fire forskjellige varianter var bygd og levert, Trifoil 50, Trifoil 70, Trifoil 100 og Trifoil 120, som kunne ha undervarianter som «Standard», «Sport», «de Luxe» og «GT». Utseendet på en Trifoil-båt kunne varieres; men disse som regel er åpne båter med vindusskjerm foran cockpiten, som kan ha åpen eller lukket baug. Alle Trifoil båter var plattgattet med rom for utenbordsmotor, med Trifoil 120 som et unntak ved at den kan ha to 110 hk utenbordsmotor eller en 150 hk innenbordsmotor. Det var en Trifoil med vannjetmotor i 1967. Peder Lunde jr. montert en vannjetmotor i en Trifoil 120, som var utviklet av Bill Hamilton fra New Zealand. Hamilton var båtingeniøren som klarte å gjøre vannjetmotoren praktisk som motordrift ved år 1960, og hans navn var proklamert på båten i Oslo som hadde en vannjetmotor.^[4]

Det var begrenset produksjon fram til 1980 etter Strømmens Værksted stanset serieproduksjonen i 1974 som et resultat av oljekrisen.^[1] Som et resultat er den norske båttypen blitt en raritet i det tjueførste århundret - som blant annet fulgt til inngrep fra Kulturminnefondet da en båtentusiast fant en Trifoil 100 GT fra 1967 og vil restaurere den i 2022. Han fikk finansiell assistanse for restaureringsarbeidet.^[1] Det er fremdeles Trifoil båter der ute, men alderen har innhentet disse som bevitnet med båten som var funnet og restaurert, og disse var ikke bare for privatkunder, de var også tatt i bruk av forsvar, politi og sikkerhetspersonell i flere land. Royal Navy og Marinejegerkommandoen hadde benyttet Trifoil-båter pga. disses stabilitet og lavt fribord.^[1]